Heller enn å la det ligge en rød tråd mellom låtene og skivene, har guttene laget to motsetningsalbum. Et mørkt og depressivt, et lysere og mer positivt med et gryende håp i horisonten. Det hele basert på bandets vanskelige periode de siste par årene, ekteskapelige problemer, alkoholproblemer, og spørsmålet om de skulle fortsette bandet, og om de i det hele tatt hadde noe mer å gi. Problemene har bandet stort sett jobbet seg gjennom, og har overlevd helskinnet både personlig og som band. Resultatet av alt dette er blitt et overraskende solid verk med organiske låter, troverdige gjennomtenkte tekster og sterke melodier og musikalske kvaliteter. Opposites er ikke et perfekt verk, men det er voldsomt menneskelig.
Den første halvdelen av albumet, altså den første plata, har fått navnet The Sand At The Core Of Our Bones og er en tung, seig og mørk plate. Den starter sakralt og illevarslende med Different People før det hele løses opp i ren gitarrock og tekster så motløse at det kryper oppover ryggraden, og singelen Black Chandelier fortsetter i samme spor. Det hele er både vakkert og fengende, og voldsomt deprimerende. En av skivas aller beste og mest ørevennlige (og live-vennlige) spor er låta Sounds Like Balloons som gjenspeiler albumtitlene i sangteksten; "The land at the end of our toes/goes on, and on, and on, and on/The sand at the core of our bones/it blows on, and on, and on, and on". Dette er Biffy Clyro i god gammel rockestil. Det er kjapt, og med en hook som ikke forlater deg selv etter bare et par lytt. The Fog er et annet høydepunkt på plata; atonal, stakkato og dyster, med harmonier og akkorder man ikke vanligvis hører i sammenheng med dette bandet.
Litt tid til å eksperiementere med nye elementer tar de seg også tid, som på Biblical hvor de har inkludert litt elektronika, mens den siste halvdelen av albumet - som har fått navnet The Land At The End Of Our Toes - åpner i god gammel hardslående stil med singelen Stingin' Belle hvor man i tillegg til gitarer, harmonier og allsangvennlige refrenger får skottenes egne kjennemerke, sekkepiper! I tillegg har man låta Spanish Radio som tittelen tro bærer en del sydlandske elementer blant annet i form av mariachispillende messingblåsere. Dette skjærer dessverre mer i helheten enn det bidrar til albumet, og er en merkelig liten omvei. Da er Trumpet Or Tap mye mer vellykket, en jazza låt om hvor langt man går for å redde det og de man er glad i. Vokalist Simon Neil har uttalt om denne låta at: "It's me saying what I'd do for the people around me (...) a lyric about me singing for three days straight, and it's about proving how I'll do absolutely anything to salvage personal relationships and save the band".
Selv om Biffy Clyro er kjent for sin energiske musikk har de også en del ballader, og selv om disse av og til kan blekne litt i forhold til de mer uptempo-låtene har de også sine perler representert på skiva, blant annet i form av Accident Without Emergency. Med god hjelp av et rytmisk driv og smarte vokalarrangementer er den en av de flotteste låtene på andreskiva, og er nok den som sterkest maner frem følelsen av å masjere taktfast videre med fornyet håp.
Det hele blir avsluttet med Picture A Knife Fight som er både storslått, mektig og grandios. Her får vi igjen hilse på kirkeorgelet, men istedenfor den sakrale illevarslende stemningen fra åpningen på skiva, er denne låta full av både trass og pågangsmot: “We're gonna dig up the sky tonight/bury the sun for the rest of our lives/lay low and never lie/we're gonna stay here 'til we make it alright”. En fin avslutning på skiva som hverken lover gull og grønne skoger eller “happy ever after”, men som sverger til det å ikke gi opp, og å kjempe videre, selv når ting stormer som verst. I tillegg er det en fin musikalsk konklusjon på et dobbeltalbum med 20 låter som – hvis man hører på det hele i én omgang – til tider kan føles litt trått rett og slett på grunn av mengden musikk og noen få låter som ikke når opp til standarden på resten, men som delt opp i mindre deler og ved nærmere gransking er et imponerende sterkt verk av de tre skottene.
NB: Opposites kommer også som enkeltplate med 14 spor. Denne anmeldelsen er basert på dobbeltalbumet med 20 spor.
