Matthew E. White - Big Inner
Dæven døtte
Det tok ikke lang tid for Matthew E. White å penetrere mitt musikalske hjerte. Kun to-tre låter inn i hans debutalbum, "Big Inner", gikk det opp for meg at den skjeggete mannen hadde sendt meg ut på en av (fjor)årets beste musikalske reiser. Dæven døtte, tenkte jeg da referanser som The Band, Randy Newman, Leon Russell og Lambchop ble kledd opp i fløyelssoul, tettsittende gospel, leken jazz og moderne country.
Omringet av strykere og storslåtte kor, ble jeg eksponert for melodier så langsomme og godlynte at det føltes helt på sin plass å okkupere sofaen hele ettermiddagen. At både stemmen og musikken til White tidvis lister seg rundt på sokkelesten, kan selvfølgelig by på problemer i en tid hvor alt skal sitte før man har vært i omkledningsrommet. Men om man, fremfor å pese videre, tar tiden til hjelp, vil man raskt oppdage at Whites hemmelighet ligger i finurlige detaljer og en sjelden god produksjon.
Ved å la gamle helter stupe ut i et moderne lydbilde makter White på elegant vis å fusjonere fortid med nåtid. Det er likevel ingen tvil om at White først og fremst er et skikkelig retrohue med beina godt plantet i 60- og 70-tallet. Noe særlig ”Hot Toddies” (Randy Newman'ish) og ”Steady Pace” (The Band'ish) er utsøkte eksempler på.
Etter flere gjennomlyttinger viskes skillelinjene mellom låtene ut. Det føles litt som om en familie på sju med samme DNA har flyttet inn i spilleren. En familie som deler ut klemmer i øst og vest. Vi snakker Big Love. Som foruten å være tittelen på platas kanskje mest diggbare spor, også oppsummerer musikken til den skjeggete mannen på coveret.
Omringet av strykere og storslåtte kor, ble jeg eksponert for melodier så langsomme og godlynte at det føltes helt på sin plass å okkupere sofaen hele ettermiddagen. At både stemmen og musikken til White tidvis lister seg rundt på sokkelesten, kan selvfølgelig by på problemer i en tid hvor alt skal sitte før man har vært i omkledningsrommet. Men om man, fremfor å pese videre, tar tiden til hjelp, vil man raskt oppdage at Whites hemmelighet ligger i finurlige detaljer og en sjelden god produksjon.
Ved å la gamle helter stupe ut i et moderne lydbilde makter White på elegant vis å fusjonere fortid med nåtid. Det er likevel ingen tvil om at White først og fremst er et skikkelig retrohue med beina godt plantet i 60- og 70-tallet. Noe særlig ”Hot Toddies” (Randy Newman'ish) og ”Steady Pace” (The Band'ish) er utsøkte eksempler på.
Etter flere gjennomlyttinger viskes skillelinjene mellom låtene ut. Det føles litt som om en familie på sju med samme DNA har flyttet inn i spilleren. En familie som deler ut klemmer i øst og vest. Vi snakker Big Love. Som foruten å være tittelen på platas kanskje mest diggbare spor, også oppsummerer musikken til den skjeggete mannen på coveret.
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>