What's Life Without Loosers inneholder samtlige låter fra EPen hans; det vil si at nesten én tredjedel av albumet er tidligere låter som allerede har snurret i lang tid. Jive Babe og I Spy er begge mesterverk av noen retrofiserte poplåter, mens de mer bluesete I Remember You og Jailhouse Talk nedtones litt i tempo og opptrer dermed ikke like fengende som sine to forgjengere. Denne nedtoningen av tempo preger store deler av plata. Woman, Only You, Hey Joseph og Sayonara Saigon foregår alle på et roligere vis. Det er slett ingen dårlige låter, men kommer litt i skyggen av hans mer solide låter, blant annet de tidligere sluppede låtene, men særlig Dust og Come On skiller seg ut som knalltøffe låter. Deres rustne gitar, western-basslinje og et langsomt dunkelt driv får rockefoten til å tappe intenst. Brothers følger deretter med sin surfete 60s gitar og søtlige koring som bryter i en sjarmerende avslutning. Tittelsporet, What's Life Without Losers, spretter avgårde med plystring, munter vokalveksling mellom Paskalev og Billie Van. Andre låter å trekke frem er den bittersøte Susie, en låt som har versert lenge på konsertene til Paskalev & Co, og kler sangen av til kun Paskalevs vokal og gitaren hans, og er dermed beviset på at han ikke er avhengig av hans dyktige musikerkollektiv for å fungere.
Koringen, som er blitt varemerket hans, følger de fleste låtene og fungerer fortsatt utrolig bra. Særlig de gangene Paskalev har blitt erfart på konsertscenen hvor man får den endelige bekreftelsen på hovedpersonen og orkesteret hans' teft og talent. Dialogen mellom koringen og Paskalevs egen vokal er perfeksjonert til det ytterste, og varierer det musikalske uttrykket fra den ellers dominante tunge bassen eller skarpe gitaren. Mannen har revitalisert gammel hawairock og pepra det med sitt personlige preg, fengende rytmer, og melodiske mellompartier. Det funker for 50 år siden, og det funger nå óg.
Når Paskalev solgte seg på låter som I Spy og Jive Babe fremstår resten av låtmaterialet i utgangspunktet litt skuffende i forhold til disse to, særlig når det var forventet mer av disse hitsene. Mange av låtene anonymiseres av hverandre, særlig de mer rolige, og når de låtene som allerede er kjent for oss, fortsatt står igjen som noen albumets beste, er det noe som ikke har klaffet for resten av materielet. Sett bort ifra det står What's Life Without Losers igjen som et fjellstødig album av en av landets dyktigste artister og låtskrivere.
