Sexsmith, med beundrere som Paul McCartney og Elvis Costello, har ved å lage egne låter som fremføres uten verken autotune eller morsomme kostymer, skapt musikk storparten av den tabloidiserte medieverden ikke skjønner en døyt av. Skal man ta en person som både kan synge, spille opp til flere instrumenter og lager egne låter på alvor, liksom?
Doh!
På sitt nye album, ”Forever Endeavour”, fortsetter Sexsmith å levere melodiøse og svært nynnbare låter som sender tankene til blant andre Paul McCartney, The Kinks, Nick Lowe, Nick Drake, Neil Young, diverse Motown-artister og Burt Bacharach. At tekstene titt og ofte oppholder seg i et eksistensielt univers der tvil, resignasjon og vemod sitter i førersetet, er med på å gi de melodisterke låtene noe å bryne seg på.
Produksjonen til Mitchell Froom, som også produserte tre av Sexsmiths første skiver, er definitivt med på å gjøre susen. De deilige og nennsomme strykerne som svever rundt i lydbildet tilfører låtene en melankolsk kraft som går hånd i hånd med tekstene. Det gjør heller ingenting at Sexsmiths varme og særegne stemme er som skapt for valthorn, fioliner og Greg Leisz’ pedal steel.
Fordi ”Forever Endeavour” fremstår som et helstøpt produkt uten nevneverdig skavanker, er det vanskelig å skyve enkelte låter foran andre. Men begynner man med ”Nowhere To Go”, ”Nowhere Is”, ”Snake Road”, ”Blind Eye” og ”Back Of My Hand”, er veien til stormforelskelsen garantert rett rundt hjørnet.
