Albumet har flere sterke låter, men klarer ikke å gripe lytteren slik Cave har klart tidligere når han har roet tempoet, som for eksempel på mesterverket The Boatman´s Call fra 1997. Det er mange instrumenter i sving, men det forhindrer ikke at flere av sangene mangler dynamikk og at det som skjer rundt Caves alltid gode vokal blir litt for ensformig. Der The Bad Seeds før har regissert fantastiske musikalske partier i samspill med Caves stemme, er de minimalistiske i sin utøvelse denne gangen. Det er Cave som primært driver albumet fremover. Han synger som vanlig med innlevelse, følsomhet og kreativitet. Forteller gode, men også til tider uforståelige historier om myter, dagligdagse observasjoner og www.
Blant de ni utvalgte på Push The Sky Away viser Cave styrke spesielt på albumets åpningslåt, singelen We No Who U R, og i nydelige Jubilee Street. På sitt beste er han imidlertid på den nesten åtte minutter lange Higgs Boson Blues. Dette er Nick Cave slik bare han kan formidle og en bekreftelse på hans unikhet som låtskriver og vokalist. For en låt! Nesten verd hele albumet alene.
Til tross for litt mange loops og en smule bakpå utgave av The Bad Seeds, er det en god atmosfære på Push The Sky Away. Albumet er produsert av Nick Launay og innspilt i en gammel bygning i Sør-Frankrike. Studioveggene var fylt med klassisk vinyl og har kanskje motivert Cave og musikerne til å skape stemningen på Push The Sky Away. Det er ikke usannsynlig at albumet vil passe enda bedre i det formatet. Cave er aldri dårlig, men er ikke denne gangen så suveren som vi vet han kan være.
Mer om Nick Cave her.
