Mye gitar, ja, men denne gangen er det også funnet rom til mer vokal enn tidligere, i hvert fall bruk av stemmebånd. Innholdet er det ikke helt enkelt å få tak på, til det er det verbale, eller rettere sagt orale, litt for utydelig. Men vi skjønner såpass at det er mange obskure karakterer i Endless Boogie sine fortellinger.
Bandets sanger har et gir og et groove man som lytter umiddelbart glir inn i. Det er lett å tilpasse seg rytmen og stressfaktoren er minimal. Som om man faller inn i en helt annen modus når Endless Boogie drar i gang sin boogie-rock.
Og det er nettopp dette relativt langvarige draget mange finner fascinerende med kvartetten. For dem er dette kontinuitet og ikke noe som oppfattes som langtekkelig. Andre vil derimot falle av og mene at det blir for kjedelig i lengden. Det er en ærlig sak, men Endless Boogie tar heldigvis ikke hensyn til slike oppfatninger. Bandet kjører på med sin greie, og bryr seg svært lite om potensielle lyttere verken har tid eller lyst til å henge på.
Så: Er du av typen som foretrekker kassegitar og tekster om oppvekst på prærien under trange kår med en alkoholisert far og en slitesterk mor, vil du neppe, selv om du burde, finne mye glede i å lytte til Endless Boogie. Er du derimot av typen som har sansen for elektriske gitarer som sprer fete riff, soloer og ´licks´ i en massiv lyd av fuss, er det bare å la seg lede inn i fristelsen som Long Island med sine dampende spor, og et omslag med en Major-vri av maleriet Skogtroll av Theodor Kittelsen fra 1902, byr på.
NB! Endless Boogie spiller på Crossroad Club i Oslo fredag 26. april 2013.
Følg bandet på Facebook.
