Atoms For Peace er også en låttittel fra Thom Yorkes soloalbum The Eraser fra 2006. Sju år etter har låta blitt et band. Debutplata Amok føyer seg fint inn i rekken av avant garde-album som Radiohead-frontfiguren har bidratt til de siste tjue åra. Yorke og Radiohead traff tidsånden med den selvforaktende og fengende støypoplåta Creep. Siden den gang har han og bandet i stor grad definert vår tids rockeuttrykk, både musikalsk og tematisk, med OK Computer (1997) som (foreløpig) høydepunkt.
Thom Yorke er ikke alene i Atoms For Peace. Det forslitte uttrykket ”supergruppe” har blitt brukt om kvintetten som også teller Flea (bass, Red Hot Chili Peppers), Joey Waronker (trommer, Beck og R.E.M.), Radiohead-produsent Nigel Godrich (keyboard, synth) og Mauro Refosco (perkusjon). Amok høres likevel mest ut som en Yorke-utgivelse, faktisk den beste siden In Rainbows.
I følge Yorke skal plata være "the product of getting together, getting wasted and listening to Fela Kuti". Den er, som de fleste av hans utgivelser siden 2000, preget av et elektronisk og eksperimentelt uttrykk. Visstnok til Yorkes store tilfredshet, er det vanskelig å høre når det er musikere eller maskiner som spiller.
En liten melodivariasjon etter fem sekunder av åpningslåta Before Your Very Eyes gir et hint om at Amok er en mer melodiøs og tilgjengelig plate enn The Eraser og Radioheads siste The King of Limbs. Begge disse tidligere utgivelsene var preget av en monotoni, som har sikret dem en rimelig permanent plass i mine mer støvete hyller.
Before Your Very Eyes er bygd opp rundt et gjentakende gitarriff, som om lag halvveis i låta blir byttet ut med en synth. Under denne grunnmelodien ligger et raskt rytmeparti som også går i loop. En bass følger både gitar og trommer. Etter hvert legges det på flere lag med synth, før låta toppes med Thom Yorkes falsett-vokal.
Men det er den lille melodivariasjonen i riffet som gjør låta. Det er vel dette som i musikkteorien omtales som sekvens, for å si det litt leksikalsk: ”en gjentakelse av en tonerekke på høyere eller lavere trinn”. Anslaget skaper en forventning som oppfylles ved en liten endring i tonerekka. Dette grepet gir en følelse av tilfredshet og likevekt hos lytteren. Tidligere har jeg ventet meg igjennom både The Eraser og The King of Limbs, på en slik forløsning. Nå kom den etter fem sekunder.
De fleste låtene på Amok er bygd over denne lesten, men det varierer hvilket instrument som danner grunnstrukturen. Noen ganger er det en gitar eller bass, andre ganger en synth.
Sammen med åpningslåta utgjør Ingenue, Unless og Amok høydepunktene.
Thom Yorke er kjent for sitt samfunnsengasjement, dette kommer lite til uttrykk på Amok. Plata framstår snarere som selvutleverende. Default sin sjakkmetafor ”a pawn into a queen” kan muligens referere til opphavspersonens utvikling fra ensom ung mann til verdensstjerne. Reverse Running synes også å vise til en ubehaglig forhistorie:
” Why would you even ask?
I’ve forgotten who i am.
Snakes uncoiling.
Pressed up to the glass.
All the things that you shouldn’t ask.
But you see through me.”
60 år etter president Eisenhowers Atoms for peace-tale, debuterer bandet med samme navn. Ut i fra bandnavnets historiske referanse hadde jeg forventet mer spissfindig og tvetydig samfunnskritikk. Amok er heller entydig som et fengende og utfordrende poputtrykk. Om Thom Yorke med dette på ny definerer musikkframtida, vil historien vise.
