Det er lenge siden rock var det som gjaldt i Storbritannia; det har nå gått nesten et tiår siden Lydverket hadde spesialsending om stabelen av nye, talentfulle britiske band (som inkluderte alt fra Kasabian til The Ordinary Boys), og over to tiår siden Madchester og etterfølgende brit-pop bølge slo inn over øya. Siden den gang har andre sjangere tatt over listene der også, noe som kanskje er like greit. Det meste som kom ut av 2000-tallet var one-album-wonders som var fortært og glemt dagen etter.

I kjølvannet av dette, dukket det likevel opp et par interessante band. Et av disse var Foals som gav ut debuten Antidotes i 2008. Selv om den platen ikke var all verdens, viste den et band som turte å gå sine egne veier, sterkt inspirert av sjangeren math-rock. Videre hadde bandet en positiv utvikling på sitt andre album, og forventningene til Holy Fire har derfor vært store. Resultatet er en plate som er leken og smart på samme tid.

Det hele starter med Interlude, en fire minutter lang instrumental som fungerer som introduksjon til låten Inhaler. Sammen utgjør de en overraskende og hardere start en forventet, men som samtidig er meget bra. Likevel er det merkelig å bruke de første ti minuttene av plata på å introdusere en ny stilretning for så å gjøre helomvending; spor nummer tre er den überfengende singelen My Number. Dette er en av årets mest fengende og dansbare enkeltlåter og føyer seg fint inn på den sterke åpningen på platen. Men låten er også typisk Foals og når resten av Holy Fire fortsetter i samme sporet, fremstår åpningen som noe misplassert.

Midtpartiet i platen viser Foals i sin mest komfortable sone: vokalist Yannis Philippakis synger melodiøs og dansbar indie-pop som blir løftet fra middelmådig via lekre detaljer fra resten bandet. Det er ingen tvil om at bandet består av dyktige musikere som har fått mye ut av å leke seg i studio. Albumets høydepunkter er Bad Habit og Milk & Black Spiders, hvor spesielt sistnevnte er et eksempel på hvordan hele bandet løfter låten til noe større en summen av sine deler. Det hele høres sammenhengende, smart og velprodusert ut. Dog, selv om det ikke finnes et eneste dårlig spor på platen, betyr ikke det at alt er like interessant. Særlig mot slutten begynner det å bli dårlig med minneverdige låter, uten at det klarer å skygge over de beste delene.

Britene har mye musikk å være stolte av, og rocken har historisk sett vært en av deres sterkeste sjangere. Selv om det har blitt tynt i rekkene av kvalitetsband de siste årene, finnes det altså håp. Foals er et meget respektabelt band som har gitt ut sitt sterkeste album til nå. Bandet er ikke sjangerens redningsmenn (hvis band noen gang kan redde en hel sjanger...), men fremstår som et av de beste bandene fra den kanten akkurat nå. Holy Fire er vel verdt noen lytt!