Få norske plater er blitt stilt ovenfor de samme forventningene som Kvelertaks andre album, Meir. Etter den nå legendariske debuten Kvelertak for nesten tre år siden, har Stavanger-gutta nærmest kontinuerlig vært på veien, med blant mange andre Converge, med Kvelertaks nå faste produsent Kurt Ballou i rekkene. Inni mellom alle konsertene har de fått tid til å reise tilbake til Godcity og spille inn den nye plata.

Meir holder seg til det samme landskapet som sist, med en herlig blanding av hardcore, classic rock, heavy og black metal. Det som likevel ganske kjapt gjør seg gjeldende er at Kvelertak har utviklet dette landskapet. Det er de samme ingrediensene, men som de selv sier er det blitt mer av alt. Det det er mest mer av er bandmedlemmenes instrumentering. I mye større grad enn tidligere får Maciek Ofstad og Vidar Landa leke seg med gitarene sine. Trommeslager Kjetil Gjermundrød har vel aldri hørt så bra ut som nå. Den eneste som forblir relativt anonym er Marvin Nygaard på bass. Nå har Kurt Ballou uttalt at han driter i bass, så det er kanskje ikke så rart at den ikke får like mye tid i rampelyset som de andre instrumentene. Når det er sagt er bassingen upåklagelig, der den ligger og rumler i bakgrunnen, som en slags vegg mellom trommene og strengeinstrumentene. To år på veien har altså gjort Kvelertak godt. Spesielt gjeldende gjør det seg i vokalen. Erlend Hjelvik er også bedre enn noensinne. Tekstene er lettere å tyde, uten at jeg skal skryte på meg for mye teksttyding, og han bruker stemmen sin til mye mer enn bare vræling. Det er rett og slett et band i storform.

Det ble tydelig allerede på debuten at Bjarte Lund Rolland er en popsnekker av rang. Muligens en litt rar påstand å komme med, all den tid Kvelertak slettes ikke er et popband. Men disse låtene er så mye mer enn bare hardrock. Det er flere grunner til at Kvelertak er blitt omfavnet i alle kriker og kroker av det musikkinteresserte Norge, men en av dem er definitivt de helt avsindig fengende melodiene som Lund Rolland tydeligvis bare kan trekke ut av ermene. Han kan trygt sammenlignes med allerede nevnte Kurt Ballou, sjøl om sistnevnte beveger seg i litt mer kompromissløse farvann. Begge to evner å lage knallharde låter som likevel blir sittende i hjernebarken, og som gjerne kan nynnes på i tid og utid.

Det er allerede nevnt at Meir har mer av alt. I den ene retningen har plata flere, i mangel av et bedre ord, lettbeinte partier enn Kvelertak. Det er mer classic rock og tradisjonell heavy metal her enn på debuten, og også tydelige vink til Turbonegro anno Knut Schreiner. Samtidig er det også mer black metal og hardcore. Nøkkelen til at dette fungerer så bra som det da gjør er at de på lekkert vis klarer å knytte dette sammen, også i hver enkelt låt. Hør på for eksempel. De første to minuttene er rett og slett beinhard hardcore med black metal-tromming, før den så gjør et slags skifte og gå over i en andre halvdel med heavy-soloer og groovy rock.

Meir inneholder mer gitarsoloer, mer brekk, mer taktskifte, i bunn og grunn mer intrikat musisering. Det trengs noen runder i spilleren før man får alt dette på plass, og jeg har derfor full forståelse av at noen der ute kanskje er en smule skuffet når de hører plata for første gang. Men den som venter, den skal få, og jo lenger tid man bruker på denne plata, desto mer får man igjen for det. Selv om denne plata ikke inneholder like mange umiddelbare bangers som den forrige, ikke like mange øyeblikkelige klassikere i samme format som Mjød eller Fossegrim, er det gull for den som graver.

Akkurat som låtene gjør et hamskifte midt i, gjør også plata et stilistisk grep etter låt nummer sju. Der hvor alle de sju første låtene klokker inn, med ett unntak, under 4 minutters-grensa, er de tre neste låtene Undertro, Nekrokosmos og Tordenbrak på henholdsvis 6,40, 6,25 og hele 8,53. Kvelertak har her skeia litt ut, pøst på med mer i stedet for å holde tilbake. I mine ører absolutt et vellykket grep, og gir oss lytterne enda flere sjanser til å lytte til doble soloer, gitardueller og annet moro.

Den mest umiddelbare låta på Meir er utvilsomt førstesingelen Bruane Brenn. På tross av sine åpenbare grammatiske feil (hokjønnsord i nynorsk har sjølvsagt –ar, -ane i flerital) er dette en låt som er som skapt for eteren og da først og fremst Rikskringkastingen. Sjøl om den ikke er platas beste låt inneholder den det beste partiet. Gitarsoloen etter cirka to og et halvt minutt, spesielt den siste delen av den, er så bra at baris er obligatorisk hver eneste gang. Og er ikke tekstlinjen Veien er mitt nye hjem/Skal aldri dra på jobb på jobb igjen enkelt og greit hovedtesen for hvordan rocken skal leves?

De beste låtene på plata, derimot, er noen helt andre. Min absolutte favoritt er Snilepisk, platas mest brutale låt. Her slipper de vel ikke foten fra gassen en eneste gang. Avslutningskvartetten med de allerede tre nevnte langlåtene, pluss sistelåta Kvelertak er også noen virkelige perler, med sistnevnte som platas virkelige classic rock-alibi. Live er den så fengende at The Darkness bør passe seg. Garantert en kommende live-favoritt.

Så, om de innfrir? Så til de grader! Meir står ikke noe tilbake for Kvelertak. Den er til og med muligens hakket bedre. Kvelertak har gjort det igjen. De trenger ikke lenger bekymre seg for å måtte dra på jobb som vanlige folk. Veien er deres nye hjem.

P.S.: To grunner til å kjøpe plata på vinyl: Du får den alltid nydelige coverarten fra John Baizley i ekstra stort format. I tillegg kan du bli den heldige eier av den blodharry, men fantastiske Norwegian Edition, en farga vinyl i, ja nettopp, de norske fargen.





Kvelertak på Facebook