Gjennom tidligere utgivelser og stadig flere liveopptredener, har Norgren de siste årene fått skikkelig fotfeste her hjemme med sin karismatiske blues. De som har sett ham live, vet hvor lett det er å digge denne uhøytidelige og røslige svensken. Og de som i tillegg har fulgt plateartisten Norgren vet at han mestrer å overføre kvaliteten og energien til albumformat. Hans nyeste langspiller, Buck, er ikke like "howlin´" som tidligere, men er totalt sett en bedre gjennomarbeidet utgivelse som i større grad viser Norgrens utvikling som låtskriver.
Det er noen korte snutter på Buck, noen detaljer som i bunn og grunn ikke har betydning for resultatet. De er mer forstyrrende elementer enn interessante innspill. Ser man bort fra disse er Norgrens nyeste plate en svært god utgivelse. Noe mykere i kantene, mer følsomt gitarspill, men også sterkere melodier.
Det er vakkert på låter som Once A Queen og I´m A Welder, og det er fengende på den litt mer popete varianten av Norgren i Whatever Turns You On. Men Buck har også låter som inngår i den velkjente Norgren-bluesen, signaturen til artisten, i hvert fall det mange vil forbinde med ham. Det er også i disse låtene han presterer på sitt beste, som minner lytteren på hvorfor Norgren i utgangspunktet fanget oppmerksomheten. Det er rett og slett verdensklasse i den over ti minutter lange Howling Around My Happy Home (bortsett fra en irriterende tangent) og den nesten ni minutter lange Moonshine Got Me.
Spennende at Norgren utvider repertoaret. På den måten får han presentert seg fra flere sider, samtidig som det gir ham større rekkevidde. Som Norgren-fan er det likevel primært i den drivende og smått hypnotiserende bluesrammen han viser størst styrke.
NB! Daniel Norgren spiller på Café Mono i Oslo mandag 8. april.
Følg Norgren på Facebook.
