Tomorrow, In A Year (2010) markerte et overraskende stilskifte. Dette er musikken til en opera om Charles Darwins ”Artenes opprinnelse” laget på oppdrag fra et dansk performance-kollektiv. Jeg hadde et håp om at plata skulle bli en slags uslepen pop-diamant, en forlengelse av duoens pågående prosjekt. Men jeg ble skuffet over at operaprosjektet faktisk hørtes ut som opera, om enn med en noe utradisjonell instrumentering.
Shaking the Habitual er the Knifes fjerde ordinære studioalbum, og slik sett oppfølgeren til gjennombruddsplata fra 2006. Plata representerer snarere et brudd med forgjengeren, selv om bruddstykker viser tilbake til midten av 2000-tallet. Jeg begynte å høre på den en fredagskveld. Kona ba meg jevnlig om bytte sang. Til slutt var det ikke flere sanger igjen, uten at det føltes som om jeg hadde gått glipp av noe. Men senere viste det seg at åpningssporet A Tooth For An Eye er ganske fint, mest fordi dets tilløp til melodi står i kontrast til de påfølgende sporene. Singelen Full Of Fire har en kul rytme og varer i over ni minutter. Den nesten like lange Cherry on top mangler både det ene og det andre. På de to neste sporene Without You My Life Would Be Boring og Wrap Your Arms Around Me vender et mer gjenkjennelig band tilbake.
Old Dreams Waiting To Be Realized avslutter den første disken, og er et bonusspor på deluxe-utgaven av denne plata. Bonus og bonus, herr og fru Dreijer. Sporet er en 19-minnutters svak bakgrunnsstøy. I løpet av en gjennomlytting hørte jeg et helikopter i det fjerne, men det tok litt tid før jeg forsto at lyden av luftambulansen ikke kom fra stereoanlegget.
Innledningen, Raging Lung, og avslutningen Ready To Lose danner en fin melodisk ramme for disk to. Resten av plata føles som en teknofest med fremmede mennesker i sterile lokaler. Jeg sitter og lytter, men det er knapt en tone eller en akkord som inviterer til deltakelse.
Shaking The Habitual er mer interessant som en kritisk samfunnskommentar. En tegneserie med tittelen ”End extreme wealth” følger med plata. Budskapet er både treffende og humoristisk, og beskriver en virkelighetsfjern økonomisk elite som må reddes fra sitt eget materielle overforbruk. I sin tur fører redningsaksjonen til en jevnere fordeling av verdens ressurser. Budskapet blir gjentatt på plata, med en tydelig feministisk overbygning.
Jeg har brent meg før, i skuffelse over at band har fulgt opp popsuksess med mer eksperimentelle uttrykk. Radioheads Kid A var noe pretensiøst dritt, mente jeg i 2000. Men i dag høres den frisk og relevant ut, selv om jeg fortsatt foretrekker forgjengeren OK Computer. Jeg ser med andre ord ikke bort i fra at jeg med tida kan bli mer moden for Shaking The Habitual. Akkurat nå er tvilen betydelig sterkere enn trua.
