Haraball spiller old school hardcore, men med større innslag av humor enn de aller fleste bandene innenfor sjangeren. I så måte er Black Flag en grei referanse, som også, bak all sinne og galle mot det etablerte, hadde en god porsjon humor i tekstene. Utover det følger de oppskriften til punkt og prikke, men kanskje med mer presis musisering enn vanlig er. På Sleep Tall, utgitt av Fysisk Format, får vi 15 låter. CD-utgaven har riktignok låtene fra singlene med som bonusspor, men her forholder jeg meg til vinylutgaven. Det skulle bare mangle.
Selv om Haraball er sjangertro, er de også et friskt pust. De kan spille både på Endless Tinnitus og The Crossroad’s Club, både på Blitz og på Øyafestivalen. De gjør hardcore til en greie for flere enn de spesielt innvidde, og selv om det er litt vel skremmende for mange å måtte dele en sjanger med hipstere og bransjefolk, er det nettopp det som er tilfelle med Haraball. Etter bandets to konserter på by:larm i vinter var det få band som ble omtalt hyppigere enn Kongsberg-gutta. Selv om jeg, og flere med meg, mener at hardcore-sjangeren er langt mer vital enn andre vil påstå, føles det på en måte godt å få dele den med andre.
Sleep Tall starter med Well, That Passed, som du finner videoen til nederst i denne anmeldelsen. En kjapp låt med en ekstremt insisterende vokal. Refrenget roer ting litt ned, men det er snakk om en klassisk hardcore-låt. Låt nummer tre er kanskje den aller beste: Jeremy Smoked blir på konsertene omtalt som en eller annen diss til Pearl Jam (låten Jeremy), og sitter som et skudd. Skrikende gitarer, to the point og effektiv. Som det skal være.
Gjennom hele skiva veksler de mellom å høres ut som et Poison Idea med hissigere vokal, et Cro-Mags med mer gitar, og mindre bass eller et Minor Threat på alkohol. Hele A-laget, med andre ord.
Trond Mjøen er en bedre gitarist enn det man finner i de fleste hardcore-band, og det klarer Haraball å utnytte. Det blir litt som da Knut Schreiner ble med i Turboneger, bortsett fra det at Mjøen ikke bedriver gitaronani. Han bare spiller skikkelig bra! Jon Eivind Eriksen på vokal passer visuelt sett ikke inn sammen med de andre relativt velkledde herremennene i Haraball, han ser heller ut som en som er hentet fra Blitz. Det forhindrer han dog ikke i å passe perfekt som vokalist i dette bandet. Best er han når vokalen ikke blir for grøtete, noe den på enkelte låter blir på Sleep Tall, og i all hovedsak leverer han varene til de grader her.
Jeg nevnte humoren tidligere, og låttitler som Hair In My Soup, TBA og Hokksund er vel beviser gode nok. Om du kjøper CD’en, eller enda bedre, LP’en og de to sjutommerne, kan du også høre scenehiten I Want Your Downs. Banal på overflaten, men akk så mye mer under der enn man skulle tro. Coverkunsten er, som på singlene, av Esra Røise, en av våre aller mest interessante kunstnere. Flotte greier! Haraball viser med Sleep Tall at de er the best band ever!
Haraball på nett.
