Sounden er i stor grad den samme som vi er vant til fra de forrige platene; har man hørt Vampire Weekend tidligere vil man kjenne dem igjen på denne skiva også. Man har de løpende rytmene, de raske pianoene, vokalsprangene og harmoniene, og den afrikanske inspirasjonen - men denne gangen er det ikke bare fest og moro det handler om.
Allerede på første låt ut, Obvious Bicycle, merker man at det nå er et voksnere band man har med å gjøre, selv om låta originalt ble skrevet av multiinstrumentalist Rostam Batmanglij under innspillingen av bandets forrige album. Låta er nedtonet, rytmene spennende, og vokalene til Ezra Koenig og Batmanglij nydelige, mens teksten viser et snev av hva vi kan forvente av resten av skiva: "You oughta spare your face the razor, because no one's gonna spare the time for you/ you oughta spare the world your labor, it's been twenty years and no one's told the truth/ so listen/ so listen/ don't wait". Men det nedtonede varer ikke lenge i Vampire Weekends verden, allerede på Unbelievers gallopperer det hele videre i vant VW-rytme. Med en av skivas diggeste bass-lyder på slutten, irske fløyter og kirkeorgelaktig synth, er dette en av låtene bandet suksessfullt har overlastet med lag og lyder – et trekk som går igjen på størstedelen av albumet. At låtskriverne Koenig og Batmanglij har vært igjennom perioder med selvgranskning også på det religiøse plan er meget tydelig på plata; Både i nettopp Unbelievers, og også på senere låter som Everlasting Arms, setter de spørsmålstegn både ved seg selv og høyere makter.
Ingen steder er dette så fremtredende som på den meget spesielle låta Ya Hey Her henvender bandets jødiske vokalist Koenig seg dels kynisk, dels fortvilet og dels fortsatt troende direkte til en Gud som har mistet mye av selvfølgeligheten og appellen i vår moderne verden; "Oh, sweet thing, Zion doesn't love you, Babylon don't love you, so why love anything/ Oh you saint, America don't love you, so I could never love you, in spite of everything". Deler av teksten er også tatt nokså direkte fra Bibelen; "Through the fire through the flames, you won't even say your name, only "I AM THAT I AM"/ but who could ever live that way?" Musikalsk er låta av det merkelige, men vanvittig fengende slaget; det er rare pitcher på "Ya hey"-partiene som ble skapt av en ren tilfeldighet, men med et resultat de bestemte seg for å beholde. Det er filter på vokalen, det er ord som i den offisielle lyric-videoen bare er markert som "?" - ordspill på det Hebraiske navnet på Gud; Yahweh, og "ut Deo" som betyr "som en Gud" på latinsk.
Førstnevnte er et ord som ifølge religiøs tradisjon ikke skal uttales, hvilket gir teksten og videobehandlingen enda en dimensjon. Selv om reaksjonen ved første lytt gjerne er "Hva i all verden..?" står den frem som en av skivas aller største og mest episke låter, med et hit- og klassiker- potensiale av en annen verden.
Dette albumet er et langt mer variert album enn kvartetten har laget tidligere, selv om elementer fra både selvtitulerte Vampire Weekend og Contra er lette å finne. Cembaloen er tilbake på Step, en låt som ble inspirert av - og sampler - hiphoplåta "Step To My Girl" av Souls Of Mischief, og har melodilinje samplet fra låta "Aubrey" av Bread. Igjen omhandler låta blant annet det å bli gammel; "The gloves are off, the wisdom teeth are out", og ordmagien til Koenig og Batmanglij oversvømmer både denne og de fleste andre låtene. Det er kryptisk og lekent, med vendinger det er vanskelige å tyde meningen bak, men som samtidig er fullt forståelig på andre plan. Diane Young (muligens et ordspill på "dying young"?) som delte split-single med Steps er nok en over-the-top-låt, underholdende og på grensen til pompøs, men så humoristisk og leken at de holder seg godt innenfor grensen for hva som blir komisk.
Et av skivas største høydepunkter er låta Finger Back, en snodig og morsom låt med så mange lag av lyder, instrumenter, vokal, rytmer og raske tekster at man kan høre den gang på gang og stadig oppdage noe nytt. Dette er solskinnspop á la Contras Cape Cod Kwassa Kwassa med kvaliteter som holder lenge utover varme sommerkvelder, og samtidig er den spennende nok til at man må høre den noen ganger før man egentlig skjønner hva som foregår. Låta er overraskende nok en sann "Romeo og Julie"-historie om en jødisk-ortodoks jente som forelsket seg i en arabisk gutt i falafelbutikken - hvilket som var skandale for familien - men som var villig til å risikere alt for ham. Hudson skiller seg ut fra resten av plata både i sound og følelse, med etniske toner inspirert av Batmanglijs iranske bakgrunn. Og dermed sprekker myten om de fire hvite middelklasseguttene enda mer opp.
At Vampire Weekend er blitt voksne på de årene de har vært borte er helt tydelig på dette albumet. Tekstene er mer kritiske og alvorlige, arrangementene enda mer komplekse og kompliserte, låtene har mer substans og guttene selv en ny dybde. Men heldigvis har de også beholdt det lekne aspektet av Vampire Weekend, det sprudler over av livsgnist og spilleglede, av humor og selvironi, og selv om både coveret og noen av tekstene er i gråtoner, er albumet likevel fullt av solskinn og varme. Det hele markerer en naturlig utvikling både for bandmedlemmene som mennesker, og for guttene som band. Da de satte seg ned for å skrive dette albumet var de angivelig veldig redde for å gi ut et album som ble likt de to foregående, og å bli kjent som "dét bandet, som bare kunne gi ut slik musikk" - en totalt ubegrunnet frykt. Vampire Weekend er et band som med dette albumet beviser at de har en sterk og fortjent plass i musikkverdenen, og er et band vi kan regne med i mange mange år fremover.
