Nå er det en stund siden forrige plateutgivelse, og en del umiddelbare tilbakemeldinger går ut på at More Light er det fjerde kvalitetsalbumet i bandets katalog. På de gode platene sine lyktes Primal Scream å komponere fengende melodilinjer og kombinere dem med tøffe og overraskende rytmer. Etter de første gjennomlyttingene av More Light fant jeg bare en låt i denne klassen, sistesporet It’s Alright, It’s Ok.
More Light får en ny sjanse etter noen dager, i visshet om at gode plater trenger tid å vokse på. Veksten er ikke oppsiktsvekkende, men likevel hørbar. Førstesporet 2013 har et ganske fint og gjentakende saksofon-tema. River of Pain har et litt kult akustisk gitarriff. Culturecide er fortsatt forferdelig. De første sekundene av Hit Void gir fremdeles håp, de neste minuttene gjør at jeg mister trua igjen. Tenement Kid viser seg som ikke så verst, og ligger lydmessig et sted mellom Screamadelica og Vanishing Point. Goodbye Johnny er jo bedre enn den norske, tittelmessig nokså liktklingene Bye, Bye, Johnny, og kunne fint vært et av de svakere sporene på en god Primal Scream-plate. Sideman har et flott instrumentalt midtparti, og en god avslutning. Walking with the Beast stråler mildt, men ikke like klart som den beslektede Higher Than the Sun. Relativity er anmassende og slitsom i fire minutter, før den plutselig går over i de tre og et halvt vakreste minuttene på plata.
Sluttresultatet av ventinga ga to og en halv gode låter og fire som har enkelte fine detaljer. Nesten halvparten av plata er verdt å høre på med andre ord. Med tida fikk jeg også med meg at Robert Plant synger på Elimination Blues, uten at det rokket ved at denne låta er Primal Scream på sitt kjedeligste.
Uten trykte tekster er det vanskelig å høre hva Bobby Gillespie synger om med sin litt søvnige stemme. Wikipedia omtaler lyrikken som ” dark, stream-of-consciousness”, the Guardian er mer direkte i sin dom: "Bobby Gillespie's lyrics are still largely embarrassing". More Light er i så fall bedre på melodi enn poesi.
30 år med kvalitets- og sjangermessig vingling har i år resultert i et album som oppsummerer nettopp dette. Om dette var et karrierepunktum, ville jeg likevel tillatt meg å hente fram floskelen ”en verdig avslutning”.
