Deres nyeste album, Volume 3, føyer seg pent og pyntelig inn i rekken av sukkersøte twee-plater med et betydelig nostalgisk innslag av sekstitallspop og nynnbare refrenger. Lettbeint og lettlikelig, men også dørgende kjedelig.
Det er ganske enkelt ikke særlig spennende å høre gjennom albumet fra ende til annen. Deschanels naivistiske låtmateriale og Wards lune, trygge produksjon er ikke interessant nok til å holde på oppmerksomheten gjennom et helt album fullt av kliss like sekstitallsflørter. I tillegg dukker det opp et og annet element som tilsynelatende er ment å være annerledes og "quirky". Snarere enn å sjarmere oppleves snøvlediksjon på Somebody Sweet to Talk To og en oppsiktsvekkende sur ukulele på Turn to White smått enerverende. Albumet er ikke egnet til å utfordre eller overraske, og ender opp som en ganske forglemmelig affære som fint kan fungere som bakgrunnsmusikk på en kafé nær deg.
For all del, det er et og annet lyspunkt på Volume 3. Åpningssporet, I've Got Your Number, Son, er en frisk og fengende, om enn ganske enkel, sommerlåt med klare referanser til Beach Boys' popperler. Sunday Girl er en helt ålreit og nokså catchy tolkning av Blondie, som likevel ikke tilfører originalen noe nytt og dermed oppleves som ganske unødvendig. Litt mer særpreg byr de på i Ellie Greenwich-coveren Baby. Når M. Ward stemmer i og bidrar med sin kledelig tilbakeholdne vokal tilføres en viss sjarme - han balanserer Deschanels klokkeklare og noe insisterende mezzosopran utmerket.
Zooey Deschanels hang til nostalgi og polkadotter gjør utslag i så å si alt hun foretar seg av kunstneriske eskapader. Med årene har hun pådratt seg et image som poster girl, balanserende på grensen til parodi, for den smånevrotiske femtitallskjoleinnpakkede kvinnestereotypien som dukker opp i alskens kriker og kroker av det popkulturelle landskapet. Dét bør en passe seg for å bruke mot henne som låtskriver og sanger; som alle andre fortjener hun en fair sjanse bak mikrofonen. Problemet er at det litt påtatt bedårende inntrykket mange har av henne gjennomsyrer She & Him-prosjektet i så stor grad at det taper troverdighet. En middels surmaget musikksnobb kan fort la seg irritere av mindre.
Det betyr ikke at platen nødvendigvis er noe stort feilskjær for She & Him, og den vil sannsynligvis appellere til de som likte deres tidligere utgivelser. Dersom du er blant dem som lar deg sjarmere av polkadottfarget "quirkiness" og en aldri så liten nostalgitripp, kan Volume 3 fort være sommersoundtracket du ser etter. For oss andre er det like greit å styre unna.
She & Him på nett
