Pine Tree Wood er et fint, men også litt pregløst stykke musikk. Verken melodiene eller tekstene treffer skikkelig, og det hele har en tendens til å bli litt tamt. Avslutningssporet Time Stands Still er et eksempel på en låt som ikke klarer å engasjere i særlig grad. Lionheart sliter med å få tak i lytterens oppmerksomhet, litt for ofte blir musikken redusert til en hyggelig og småpen bakgrunnsmelodi. Låtmaterialet faller igjennom på at det ikke er godt nok til å virkelig skille seg ut i denne sjangeren. Tekstene har også en tendens til å fremstå litt platte («Sometimes I get a feeling that I don't belong / Sometimes I don't feel like being strong»). Lian har en flott stemme som veksler effektivt mellom neddempet melankoli og rå rockevokal, dessverre er ikke låtene helt på det nivået denne vokalen hadde fortjent.
En annen innvending er bandets litt overdrevne hang til «allsangvennlige» refrenger. Alice, Down, og delvis også singelen Nothinggirl er låter som ender opp som mer slitsomme enn gode på grunn av dette. Skal du lage låter som i så åpenbar grad følger oppskriften "det viktigste er et fengende refreng, når du har fått til dette er det bare å putte på litt vers innimellom så er sangen ferdig", er du avhengig av at refrenget virkelig er fengende og ikke minst holdbart. Men spesielt på Alice er ikke dette tilfelle, og etter en del gjennomlyttinger fremstår denne låta mest av alt som veldig, veldig irriterende.
Den beste låta på Pine Tree Wood er i undertegnedes ører åpningssporet Quiet Moment. Det er en deilig orkestrert poplåt som føles inderlig og ektefølt. Balladen Everyday Life kan også trekkes frem som et høydepunkt. Det er videre verdt å nevne gitarsolokaskadene på slutten av Sometimes, som gir assosiasjoner til Neil Young og Crazy Horse på sitt mest melodiøst støyende og fremstår som et effektivt oppbrudd på et ellers litt monotomt og kjedelig album.
Konklusjonen blir at Lionhorse har laget et fint og velspilt stykke americana, men samtidig ikke klarer å skille seg ut av mengden musikk i sjangeren.
