Sunderlandkvintetten Frankie and the Heartstrings fikk mye positiv omtale da de debuterte med Hunger for to år siden. Det var heller ikke direkte ufortjent, da vi fikk servert tidvis flotte poplåter i ånden etter The Smiths, The Cure og andre britiske pophelter fra åtti- og nittitallet. Frankie and the Heartstrings er et sånt band som låner skamløst fra musikkhistorien, men det er greit det, så lenge du gjør det med en viss egenart. Og en viss egenart hadde Frankie og bandet hans på debuten. Dessuten hadde de mange gode melodier.

På plate nummer to, The Days Run Away, følger bandet den samme oppskriften, men med betydelig mindre heldig resultat. Det pøses på med tre minutter lange poplåter, men melodiene, selve grunnlaget for musikken, er rett og slett ikke spesielt gode. Noen ganger er de nesten oppsiktsvekkende svake. De små detaljene som gjorde Hunger til noe mer enn bare enda en popplate (den nydelige introen på Photograph, den Bowie-aktige og herlig insisterende vokalen på tittellåta, den svært fengende koringa på That Postcard) er ikke like ofte representert her, og man står igjen med forutsigbar, kjedelig og fryktelig masete popmusikk.

Allerede på åpningslåta I Still Follow You er det noe som skurrer. Et forsåvidt fengende vers avløses av et refreng som rett og slett er helt utrolig svakt. Når kreativitetsproblemene viser seg allerede på første låt, ringer alarmklokkene i anmelderens ører. Og ganske riktig: Neste låt ut, That Girl, That Scene, er omtrent like svak, mens balladen Losing a Friend er nesten provoserende stillestående og uengasjerende.

Singelen Nothing Our Way derimot, er bedre saker. Selv om også denne låta blir ganske masete mot slutten, hvor refrenget blir for gjentakende og trekkes for mye ut, er det stor bedring fra de allerede nevnte låtene. Mot slutten av The Days Run Away er det også noen gode tendenser. Scratches har mye av det jeg har etterlyst tidligere, og fremstår som en typisk låt fra debuten – fengende og med litt uforutsigbare vendinger som gjør musikken spennende å følge med på. Avslutningssporet Light that Breaks, en gitardreven ballade, er også riktig så fin.

Helhetsinntrykket er likevel at Frankie and the Heartstrings' andre studioalbum mest av alt er et slitsomt og masete stykke musikk. Bandet virker ikke å ha hatt den samme kreativiteten i studio som da de laget debutalbumet. Selv om energien, spillegleden og troen på eget musikalsk talent virker å være høyst tilstede, er selve låtgrunnlaget tidvis meget svakt. Når man kjører en musikalsk linje som handler om tre minutter lange poplåter med allsangaktige refrenger og svulstig koring, blir fallhøyden stor når melodiene ikke er gode nok.