Hvis det er en ting Wampire har tatt med seg fra sine år som house-DJs/festgjengere, så er det lekenheten. Dette er et album som aldri tar seg selv veldig seriøst da gruppen virker mer opptatt av å la oss ha det gøy. Sammen med den tidvis mørke stemningen musikken skaper, blir det en morsom kontrast som lar oss ta Curiosity på alvor, uten at den noen gang blir for selvhøytidelig. Bandnavnet, der v-en i onde vampyrer har blitt byttet ut med en fjollete W, er en ganske dårlig ide, men summerer forsåvidt fint opp de to forskjellige stemningene i musikken. I tillegg til den vellykkete sounden er gruppens sterkeste kort de uimoståelige riffene den klarer å vri ut. Omtrent hver eneste låt starter glimrende og får oppmerksomheten din. Dessverre er ikke låtskrivingen like utviklet, og på noen spor minner de nevnte riffene deg på at - ja, du lytter faktisk fremdeles på Curiosity. I og med at kalaset kun varer en liten halvtime, er det et klart minus at det rekker å kjede deg underveis.
Når ting fungerer, så fungerer de derimot meget bra. Best av alle er åpningssporet The Hearse som med sitt drivende synth-riff fanger deg i sin mystikk og med en tekst som hinter til et drap, men som mest av alt får deg til å ville danse. Mange av de samme kvalitetene finner vi igjen i I Can't See Why som er en herlig vorspiel låt, mens Trains vil passe fint inn på strand-listen du tar med deg på de bærbare høytalerene. Jeg kan ikke annet enn å anbefale Wampires debutskive, selv om den har åpenbare mangler og neppe vil stå igjen som et av årets høydepunkter. Den er likevel for sjarmerende og til tider så glimrende at flere burde sjekke den ut – det finnes et publikum for Wampire der ute, og mange grunner for Wampire til å fortsette med dette prosjektet.
