Problemet til Still Corners er at de forholder seg til musikken på en ekstrem formularisk måte. Mye på denne platen føles utstudert og altfor planlagt: de bruker fire akkorder i bakgrunnen, finner en synth-strofe som kommer inn etter noen takter mens vokalist Tessa Murray synger svalt. Flertallet av låtene er ikke sterke nok til å skille seg ut, istedet flyter de sammen med hverandre uten at man egentlig enser at platen går videre. Strange Pleasures oppfattes dermed på sitt dårligste som sjelløs med sin mekaniske oppbygging, og oppnår samme effekt som om noen kommanderer deg til å slappe av.
Men som sagt, duoen vet meget godt hva de gjør og går sine overmenn så i sømmene at det aldri blir fullstendig katastrofe. Gjennom hele platen høres det så pent ut at det blir musikkens ekvivalent til et retusjert bilde. Selv på de kjedeligste låtene finnes det partier som får deg til å la platen spille videre. Og gjør man det, finnes det høydepunkter å hente; Fireflies er en utmerket låt som, noe overraskende etter de fire første sporene hvor de kun tidvis får det til, plutselig treffer alle spikerene på hodet. Og låten som følger, Berlin Lovers er, om minimalt, en litt mindre polert låt som skaper et fint og nødvendig avbrekk midt i platen. Til å være en slags interlude, er også Going Back to Strange en herlig liten sak.
Dessverre er ikke de nevnte sporene nok til å gjøre platen til noe spesielt. Det er mange som gjør det bedre, med Italians do it Better sin siste samling After Dark 2 som et godt eksempel. Faktisk mistenker jeg at nettopp det plateselskapet, og dets fokus på natt og mørke, er den største inspirasjonskilden til Still Corners, både musikalsk og tematisk. De har til og med en låt som heter Midnight Drive som hadde vært en fin parodi på Chromatics og de andre gruppene på After Dark... Still Corners må bevege seg bort fra strategien der de kopierer andre, og samtidig åpne seg mer opp. Først da kan de finne sin egen identitet og produsere noe minneverdig.
