Egentlig hadde det vært nok å skrive ”at jeg vet ikke hva jeg skal si, denne platen er så forbanna bra at den bare må høres”, men Deafheavens andre plate, Sunbather, fortjener en del flere ord enn det. For det er ikke mange plater som nærmest slår deg momentant i bakken ved første gjennomhøring slik som denne gjør, med sin blanding av black metal og postrock, eller post-black-metal om du vil. På en og samme tid er låtene både brutalt vakre og vakkert brutale, og i mellom de fire hovedsporene, som hver er mellom ni og fjorten minutter, finner man velfjortente, neddempede pustepauser i form av spor som er alt fra litt over tre minutter til drøye seks, som bare er med på å forsterke styrken av denne utgivelsen.

For det er lenge siden jeg kom over en så komplett utgivelse som det man har her fra San Francisco-bandet Deafheaven. Bandet ble dannet så sent som i 2010, først som en duo bestående av vokalist George Clarke og gitarist Kerry McCoy, men som senere rekrutterte tre til, og platedebuterte i 2011 med Roads To Judah. Selv om den for så vidt viste seg fra en relativ sterk side, så er det likevel først nå, med Sunbather at Deafheaven virkelig har fått ut sitt fulle potensial.

Det hele starter med en liten shoegazerflørt de første 25 sekundene av åpningslåten Dream House før brutaliteten slår til, både musikalsk og med George Clarkes screamo-vokal, og først litt over halvveis i sine drøye ni minutter roer de ned tempoet for en liten stund, før det ender opp med en halv-episk, postrock-fengende, nikke-konstant-med-hodet-til-takten-avslutning, der screamo-vokalen fungerer som et eget instrument.

På Sunbather er det de lange låtene som stjeler det meste av oppmerksomheten, og etter rolige Irresistible braker det igjen løs, denne gang i form av tittelsporet Sunbather, og selv om oppskriften for så vidt er veldig lik førstelåten, så legger det ingen demper på den, snarere tvert i mot. For der den gyver fremover, skaper den nye musikalske bilder i én som det så å si er umulig å bli kvitt, og som man kanskje egentlig ikke har lyst til å miste heller.

Det samme gjelder for øvrig på de to resterende hovedverkene på utgivelsen, Vertigo og avslutningslåten The Pecan Tree. Førstnevnte kan, med litt godvilje, minne litt om Seigmens Mesusah når det kommer til oppbygging av låten, og der overgangen på fem-minutters merket står igjen som en av utgivelsens mest markante høydepunkt. Sistnevnte starter med bånn gass, før den utover i sine vel elleve minutter sakte, men sikkert roer det ned i velkjent postrock-stil og gir platen den perfekte avslutningen som den fortjener.

Resten av godbitene må man nesten oppdage selv, men det som uansett er helt sikkert, er at det skal bli svært vanskelig å finne en bedre og sterkere plate enn Deafheavens Sunbather i 2013, om enn umulig.






Deafheaven på nett