Det har gått fire år siden forrige plate, en pause som garantert har vært helt nødvendig for duoen fra Worcester/Bristol. For det første var andreplaten Tarot Sport et mesterverk i seg selv, nærmest umulig å følge opp med noe like bra. For det andre har Fuck Buttons kommet så langt som en elektronisk støyduo har mulighet til å komme, noe som kulminerte med å være en del av åpningssermonien til OL i London (passende nok med låten Olympians). Noen sideprosjekter senere må de likevel ha innsett at de har mer å komme med, og heldigvis returner de i god stil. Musikken er fremdeles kompromissløs, støylagene fremtredene, og oppbyggingen av låtene følger samme struktur som på de to foregående platene. Det er først og fremst stemningen som forandrer seg mellom albumene, og her har de igjen klart å skape noe nytt.
Albumcoveret beskriver på mange måter følelsen av å lytte på Slow Focus: det er som å stirre inn i skogens mulm og mørke, der mye foregår rundt deg, men hvor veldig lite er synlig. Men konsentrerer man seg og lar musikken ta kontrollen, blir det plutselig veldig åpenbart hva man har foran seg. Fuck Buttons er en skinnende juvel, omringet av ukjente farer som må bekjempes for å få tak i den. Tittelen på plata er ikke mindre beskrivende: tålmodighet er en dyd, og selv om hovedtemaet i omtrent alle låtene kommer fram rimelig raskt, er det alle detaljene som dukker opp (og forsvinner igjen) som gjør at de kan fortsette i det uendelige uten at det blir utmattende. Noen har kritisert plata for å være følelsesløs og dermed også et eneste langt og uinspirert stykke. Det er vanskelig å argumentere mot dette, det er først og fremst opp til øret som hører å ta den vurderingen. Undertegnede er derimot uenig med beskrivelsen, platen fremstår istedet helhetlig, inkludert mange små glitrende deler som står fram blant distraksjonene.
Fire av albumets syv spor er malt fra samme pallett som nevnte Brainfreeze, mens de tre resterende er noe kortere og annerledes. Year of the Dog er nok platens minst interessante spor og fungerer mest som et mellomstykke fra åpningsporet til den like stilige The Red Wing. På den andre siden fungerer Prince's Prize som en liten, men nødvendig, pause fra de lange hovedstykkene, med sin mørke undertone kombinert med langt mer spretne rytmer. Avslutningen Hidden Xs er det store høydepunktet, en ti minutters oppvisning i hvorfor Fuck Buttons er de beste i klassen. Er dette for alle? Langt derifra, men har du lyst på en utfordring og har sansen for de subtile detaljene, er Slow Focus (sammen med Jon Hopkins' mer minimalistiske Immunity) akkurat det du trenger.
