Duoen No Age er ute med sin fjerde plate. De fikk et slags gjennombrudd med Nouns i 2008, i hvert fall ble de overøst med skryt i de rette kanalene. Jeg lot meg rive med og kjøpte både denne og etterfølgeren Everything in Between (2010), men disse platene har stort sett blitt stående i hylla.

Musikken har blitt kalt eksperimentell, shoegaze og hardcore, men den beste merkelappen hittil er ”dream punk”. Bandet er på samme tid hardtslående og svevende, mellom disse ytterpunktene har det i år oppstått noe magisk.

No Age har fått et nytt lag med denne plata. På de foregående platene var musikken mer todimensjonal og lineær. Vokal, gitar og rytmeseksjonen gikk i samme retning, det var smalt og tøft. På enkelte spor ligger det nå en ekstra melodilinje under bandets velkjente overflate, som treffer et bredere følelsesregister hos lytteren. Dette kommer spesielt godt fram på den, for dette bandet, utypiske An Impression.

«An Object» kan tolkes på flere måter, for eksempel som en gjenstand eller en protest. Noe som gjenspeiles på omslaget der tittelen blir skrevet fem ganger med ulik tegnsetting: punktum, utropstegn, komma, spørsmålstegn, og til slutt anførselstegn. Åpningslåta NoGround er et slags oppgjør med en versjon av janteloven som tydeligvis også finnes på vestkysten av USA: «Who do you think you are, trying to make that stage? But it’s not made that way». Påstanden pareres til slutt med et bedre spørsmål: “Does anybody care?».

«There is no here, when there is no where” poengterer No Age på sistesporet Commerce, Comment, Commence, det er ikke noe her, om det ikke er noe hvor. Det høres bedre ut på engelsk, og setter man sammen de to siste orda, oppstår en tilleggsbetydning. Poenget er treffende, selv om det er velkjent: du finner ikke noe nytt om du ikke søker etter noe, evt ikke har noe utgangspunkt.

No Age understreker at de går sine egne veier, og gir inntrykk av å ha møtt mye motstand. Herfra får de bare applaus og anerkjennende nikk, som de strengt tatt alltid har fått.