På tidlig 2000-tallet representerte The Strokes og The Libertines en ny ung og spennende bølge med garasjerock. Doherty og Carl Barât dannet teten i The Libertines som var teftet på deres broderlige låtskriverpartnerskap. Libertines var organisert kaos; en intens og bråkete opplevelse, men omslørt av en slags estetikk som appellerte til en hel generasjon unge briter. Idyllen og kjærligheten mellom Doherty og Barât brøt omsider, da Doherty’s fascinasjon og glede overfor narkotika og den bohemske livsstilen som det medførte, resulterte i eksil fra bandet som snart fallt fra hverandre. Bruddet er åpenbart da de på sistesingelen Can’t Stand Me Now, synger om hvor mye de ikke tåler trynene til hverandre. Utkastelsen fra Libertines gjorde dypt inntrykk på Doherty som kastet seg ut i en kaotisk dopbefengt reaksjon – Babyshambles. Uttrykket var mer nakent, mer ærlig, sinna, og turbulent. Doherty er i sentrum, alene uten Carl Barât. Tekstene, særlig på debutalbumet, Down in Albion, er preget av bruddet fra Carl med en ‘yeah, whatever’-holdning, men som stinker av en bitter følelse av å bli avvist. Dop, supermodeller og skandaler fulgte - tabloidene hadde en ‘field day’.
Allerede året etter kommer oppfølgeren Shotter’s Nation. Kaoset rundt Babyshambles har ikke skremt vekk hverken støtteapparat eller labelet, derimot har det dannet seg en liten kult rundt Doherty som fremstår som en ekte rockeromantiker. På laget har Babyshambles fått med seg superproducer Stephen Street som blant annet har jobbet med The Smiths og Blur. Shotter’s Nation er ikke en like spontan og urolig affære som Down in Albion. Låtene er raffinerte, velproduserte og enkle. Babyshambles har etablert seg som et band, og ikke bare som en måte å vise fingern til Carl Barât på. Down In Albions fiksering på død og kaos manifesteres i den skitne Fuck Forever. Riffparaden i Shotter’s Nation når høyedpunktet på den skarpe Delivery. Men min personlige favoritt må være moralprekenen vi får i Baddies Boogie.
Siden da har det egentlig vært stille rundt Babyshambles, og fremtiden til bandet, selv fremtiden til Doherty ble spådd ned i avgrunnen ettersom dopbruken hans aldri syntes å ta slutt. Det ble hvisket om nytt materiale fra Babyshambles men dette viste seg å resultere i soloutgivelsen til Doherty Grace/Wastelands. Siden da har det vært ordentlig stille fra apparatet til Doherty som i kjent stil var preget av utskiftninger, rehabs, avlyste gigs, spontane gigs og annen mystikk. Babyshambles begynte å gli inn i musikkhistorien, mens folk stadig spurte seg selv “Whatever happened to Pete Doherty? Is he even alive?”. Derimot sjokkerte Pete og Karl fansen da de slo sammen Libertines for èn gang på Reading Festival i 2010. Store penger var naturligvis involvert i denne engangsgiggen.
Babyshambles tredje album var inntil nylig rykter om Dohertys andre soloalbum. Ingen ble overrasket av all usikkerheten rundt det neste prosjektet, men boblen sprakk og nyheten om at Stephen Street fortsatt var med, gjorde at forventningene til oppfølgeren ble høye. Æren skal visstnok bassist Drew Mcconnell ha, for å få tatt resten av bandmedlemmene i nakkeskinnet og gjennomført prosjektet. Flere av låtene har sirkulert på solokonserter til Doherty og demoversjoner av dem har lenge vært tilgjengelig på nettet.
Sequel To The Prequel er en variert affære. Kontrastene er enorme, men samtidig er det preget av en helhet som gjør albumet til en enorm lytteropplevelse som kan snurres opp til flere ganger etter hverandre. Det presenteres flere Libertinesish låter som ved det eksplosive åpningssporet Fireman som gir en falsk varsel om at albumet skal inneholde mye låter ala tidligere Libertines. Dette blir brutt ved Nothing Comes to Nothing ; en helt plain gitardrevet Indierock låt med en mumlende Pete bak mikrofonen i kjent stil. Det er flere av disse, derimot litt mer poppete og søtmelodiøse. Særlig Fall From Grace. Samtidig får vi høre likheter til Shotter’s Nation på sitt beste. Maybelline opptrer omtrent som tvillingsangen til riffherlighetene Delivery eller You Talk.
Tittelsporet vitner om Pete Dohertys kjærlighet for det tradisjonelle, særlig Britisk kultur. Med Jazz og muntre piano partier. Albumet er mer lyst, og gledelig enn det noe dunkle Shotter’s Nation. Ikke bare synlig i albumcoveret, men også i atmosfæren ellers. Det er uten tvil et slags skifte for Babyshambles, og enkelte øyeblikk overgår tidligere storheter. Dette klimakset nåes særlig på to låter – Picture Me In A Hospital og Farmer’s Daughter. Det er ingen som tviler på at Pete Doherty makter å lage vakre låter, men disse to er beviset på at den avdankede bomsen har en sang eller ti igjen i kroppen sin. Han sier det selv på låten: ‘There’s still a song for me / I’m still around to sing it’. Picture Me In A Hospital er derimot en collab med bassist Drew og er basert på en personlig nærdøden opplevelse. En nydelig fiolin kontrasterer Petes herjede og barnslige stemme. Kombinasjonen er praktfull. Farmer’s Daughter er en av de låtene som lenge har vært tilgjengelig, men nå finslepet og produsert til nye høyder. Dens lange oppbygging og momentum som etter hvert velter over deg gir en frysninger. Vokalen er snål, og kan virke falsk på de høye partiene men det gir Farmer’s Daughter bare enda mer særpreg. En av sagaen om Pete Dohertys aller beste låter. Fantastisk.
Sequel To The Prequel minner om Down in Albion. Dens variasjon, og til tider usammenhengende låter, passer ikke den rene indierocken som Shotter’s Nation bød på. Det er noe albumfyll, noe som er høyst vanlig. Alt i alt er Babyshambles retur en knallgod en. Vittige tekstlinjer, sjarmerende melodier, klassiske garasjeriff og selfølgelig en ramlende og usammenhengende Pete Doherty i knallform som regisserer verket.
