Skepsisen min ble heldgivis raskt gjort til skamme. Allerede på åpningslåten Tiderays skaper bandet et annet lydbilde enn på debutalbumet, hvor mange av låtene var eksperimentelle og på grensen til ambient. I stedet høres Repave ut som en naturlig oppfølger av Bon Ivers siste album Bon Iver, Bon Iver fra 2011, med sin delikate sammenveving av instrumenter og Vernons sarte falsett. En vesentlig forskjell er at Vernon nå ikke gjemmer seg bak utallige lag med vokal, men fremstår mer direkte og klar.
Første singel ut fra albumet er låten Byegone, som er en storslagen låt hvor Collections of Colonies of Bees får vist frem sin bakgrunn innen post-rocken og som bygges opp til et massivt refreng. Det er et av albumets store høydepunkter. Jeg vil også trekke frem Alaskans, som er en nedstrippet låt med piano og flere lag med gitarer hvor man kan høre Charles Bukowski murre i bakgrunnen. Man trenger et par runder med platen før man legger merke til alle detaljene som bidrar til den filmatiske effekten til lydbildet på platen.
Den store folkemengden som møtte opp på Bon Ivers konsert på Øyafestivalen i 2012 beviste at mange har fått et nært forhold til Justin Vernons musikk. Jeg håper at Repave også vil treffe mange lyttere. Det fortjener albumet, som rett og slett er en fordømt fin høstplate.
