The Electric Lady er sammensatt av fjerde- og femtesuite i Monáes ambisiøse konseptserie, Metropolis. Det syvdelte verket er en science fiction-historie, skildret gjennom nyskapende R’n’B. 27-åringen tar oss med til en verden der droiden, Cindi Mayweather er den store heltinnen i kampen mot et sorteringssamfunn. Virkelighetsparallellene er slående.
Selv om The Electric Lady er en videreføring av stilen fra forrige plate, er førstnevnte mer jordnær og sårbar. I tillegg har det et gjennomført 60-tallspreg, som skiller seg ut fra det hun har gitt ut tidligere. Som store deler av albumet, er førstesingelen Q.U.E.E.N. en hyllest til kvinner og minoriteter. Låten er et glimrende eksempel på Monáes evne til å få folk med på dansegulvet. Hun overrasker derimot med Miguel-duetten PrimeTime, som viser en langt mer cheesy og romantisk side av henne enn vi er vant til.
Med Janelle Monáes CV, kommer det nærmest som en selvfølge at Prince gjør en gjesteopptreden på denne plata. Med åpningslåten Givin Em What They Love viser hun ikke bare at hun kan holde tempoet til idolet sitt, men at hun og er kommet for å bli.
Albumets bindeledd er en kjent symfonisk blanding av bl.a. jazz, funk, og orkestral filmmusikk, samt sjarmerende radiosnutter fra Metropolis-universet. Av og til er det nesten som om det perfeksjonerte lydbildet hindrer Monáe i og nå lytterne følelsesmessig. Vokalen og de personlige tekstene er ofte litt utvasket, og setter kjepper i hjulene for et verk som kunne vært en innertier.
Selv om det er en stor sjanse for at The Electric Lady kommer til å nå ”Årets beste album”-listene innen 2013 er omme, er det vanskelig å ikke tenke at hun burde brukt anledningen til å skape noe mer revolusjonerende. Litt av problemet er vel at Janelle Monáe er en artist en kun forventer det ypperste av det ypperste fra, og The Electric Lady er ”bare” kjempebra.
