The Kids are up to no Good var en av fjorårets aller beste fra denne kanten av verden, og Spellemann-nominasjon for beste rock deretter. Nærmest ustoppelig turnering og samtidig 3 skiver på tre år, er så imponerende at her er det bare å bøye seg i støvet, nikke og neie og det som verre er.
Førstesingelen Stare at the sun er også åpningslåta, og FOR en låt! Her er det lite som minner om den pur unge og hesblesende garasjerockutblåsningen som de hadde på førsteskiva. Det er helt greit. Det må være lov til å fornye seg. Det er mykere. Og nesten irriterende catchy.
Lesson learned the hard way vil nok bli en ny live-favoritt, med sitt kjappe riff og festlige klapperefreng. How far can I go er mystisk og har en psykedelisk aura over seg. Dette kommer igjen i den enda bedre og George Harrison-spirituelle I'm not the one.
Problemet, om man skal kalle det et problem, er de grasalt fengende låtene. Man blir nesten redd for å gå lei etter bare et par gjennomlyttinger. Og det vil man jo ikke.
Tittelsporet er overraskende dølt. Man kan jo forundre seg over hvorfor de valgte akkurat denne, når den er så lite representativ for resten av platen. Men så er kanskje det poenget.
Ellers er det flust av fengende spor som Getaway, Nothing to Loose og Open your eyes som gjør deg varm og glad og skikkelig fornøyd.
The Paragons-coveren Abba, som har vært med på en og annen konsert, er også mer enn godkjent, og er nærmest som et lite bonusspor å regne.
Dette er Norges tøffeste band, rett og slett. Selv uten primalskrik. Også har de veldig stilige klær.
Det er DET ( og denne skiva såklart) som bør bli årets snakkis, og ikke læbestiftkjolen til Siv Jensen.
You're an Animal slippes i morgen, fredag den 13. Husk å plukk med singelen, med den fantastiske B-siden Love Line av Billy Watkins.
