Det første adjektivet som popper opp i hodet når en hører Tales of Us, er ’poetisk’. Som svart/hvitt-coveret antyder, utforsker Goldfrapp nå den mer minimalistiske siden sin. Albumet består av ti låter, eller historier, alle like alvorlige og kontemplative. Sammen utgjør de en godteskål for de som ønsker å bli godt kjent med låtene og analysere dem i timevis.
Det er nok trygt å påstå at Tales of Us er Goldfrapps mest romantiske plate hittil, da de blander folk-elementer med strengearrangementer og dype tekster som aldri før. Alison Goldfrapps luftige vokal skildrer drømmer, ulykkelig kjærlighet, og seksuell forvirring. De skal roses for at de har turt å vie seg til et såpass begrenset konsept, noe singlene Drew og Anabel er perfekte eksempler på. Hvis du hører dem og tror at resten av skiven er mer variert, tar du nemlig grundig feil. Det er helt tydelig at dette albumet har blitt til ved at bandet har skjermet seg fra omverden og eksperimentert med musikk de vil spille.
Selv om det helhetlige inntrykket av Tales of Us er nokså kjedelig, har det sine høydepunkter. Den relativt dansbare Thea bæres av en drivende rytme og intensitet, og avslutningssporet, Clay har en nydelig melodi.
Goldfrapp er nok i bunn og grunn et band for spesielt interesserte. Med Tales of Us appellerer de til et publikum som virkelig verdsetter melankoli. For andre, havner albumet sannsynligvis fort i glemmeboka.
