The Weeknd, eller Abel Tesfaye som han egentlig heter, er det nye, hotte i R&B-verden. Med støtte fra artister som Drake og Pharrell, har han mekket sammen et mørkt og svevende debutalbum. Kiss Land har et gjennomført elektronisk lydbilde, og med sin søteste stemme, synger Tesfayse om damer, dop og hvor hardt det er å være artist.
Kiss Land låter litt som hva som ville skjedd hvis R.Kelly og Frank Ocean skulle gått sammen i studio på en dårlig dag. Melodiene er tyntflytende, og tekstene klisjéfylte og sjåvinistiske. De siste årene har The Weeknd klart det de fleste musikere drømmer om – han har produsert masse innovativt materiale og opparbeidet seg en slags kultstatus, med sitt mystiske image. I denne runden har han slitt med kreativtiten. Kiss Land er nemlig overraskende middelmådig og platt..
Til tross for god produksjon, er det langt mellom høydepunktene her. Den cheesy'e elgitar-introen på Wanderlust, og den hypnotiske trommeprogrammeringen på Professional er to av dem. Det syv og et halvt minutter lange tittelsporet er en forstyrrende skildring av sex og rusmisbruk, med kvinneskrik i bakgrunnen. ”This ain’t nothing to relate to” avslutter Tesfaye, noe som forhåpentligvis er et glimt av selvinnsikt.
The Weeknd lever ut ideen om den selvdestruktive kunstneren, uten å vekke sympati hos lytterne. Han legger ikke skjul på at han mistrives i rampelyset. Det virker derfor, ironisk nok, som om den kommersielle Kiss Land er et forsøk på å støte vekk massene. Spørsmålet er om han kan fortsette å lykkes som nisjeartist foran et miksebrett, eller om følgerne hans vil gå lei.
