Will Sheffs oppvekst i Meriden i New Hampshire er utgangspunktet for albumets elleve spor, og låtskriveren Sheff lykkes absolutt med å dra oss med tilbake til barndommen hans i den lille landsbyen. Åpningssporet It Was My Season er et av albumets sterkeste, særlig pianosounden tilfører låta det lille ekstra. Den gode, gamle spillkonsollen Atarien får blant annet sin plass i den mimrende teksten. Albumet i sin helhet er både nostalgisk og reflekterende, noe tekstene tydelig uttrykker. Pink-Slips står frem som et godt eksempel, og Sheffs tilstedeværelse gir låta en ekstra dimensjon.
Okkervil River er på sitt beste når lydbildet er stort og vokalen sterk. Sheffs røffe, men samtidig følsomme vokal har et eget særpreg som utvilsomt styrker. On A Balcony og Down Down The Deep River er gode eksempler på nettopp dette. Sistnevnte er en av albumets beste låter. Til tross for at den varer godt over seks minutter, noe som er albumets klart lengste, er den aldri kjedelig. Singelen Stay Young har et grandiost innslag av instrumenter, noe som utvilsomt tjener lydbildet godt. Selv med det solide instrumentinnslaget blir låta aldri rotete, derimot veldig poppete og fengende.
Albumet har også sin akilleshæl. Lido Pier Suicide Car er noe kjedelig, og holder seg dessverre slik gjennom de fem lange minuttene Sheff og co. holder det gående. Heller ikke avslutningssporet Black Nemo fanger meg helt. Låta fremstår litt som en middelhavsfarer av en indiepopsang, og det er nok av låter på albumet som kunne satt et enda mer verdig punktum.
The Silver Gymnasium består av en god samling låter, og føyer seg inn i rekken av gode Okkervil River-album. Minnerike tekster, en god vokal og et spennende lydbilde er alle gode elementer. Ikke alle låtene når sitt fulle potensial, og enkelte av dem blir bare «en av mange indielåter» der ute. Helhetsinntrykket svekkes altså litt, men totalt sett en god nummer syv fra amerikanerne.
