The Dodos - Carrier
Helt OK.
The Dodos er kanskje mest kjent for albumet Visiter fra 2008, da de vakte stor oppmerksomhet i indie-scenen med deres sjarmerende og originale sound. Albumet deres kan i dag lett anses for å være et av de beste i sin sjanger.
I år er de tilbake med Carrier, et album som igjen bryter med de merkelapper som er blitt gitt bandet. Den mest merkbare forskjellen er at de nå utelukkende spiller med elektrisk gitar – hele dette albumet er en hyllest til deres nylig avdøde turnégitarist Christopher Reimer. For sorgen merkes, men selv med dens dystre lyrikk og tunge gitarer er det klart at Carrier er et album som ikke nødvendigvis kun sørger, men som også feirer.
Carrier skiller seg ut fra The Dodos tidligere verk på alle mulige måter – der de før mestret kunsten å skrive om hvor miserable de følte seg på en minimalistisk måte, med febrilske trommer som satte i gang hele nervesystemet, er sangene i Carrier utholdende, modne, og faller til tider litt mer mot noe gjentagende, litt for stramt. Bandets nye tilnærming til sine gamle ferdigheter gir til tider gode låter med et skarpt lydbilde.
What is a song? What is love?” synger en oppriktig Meric i åpningslåten Transformer. En sang som hever seg på grunn av sin ærlige, sugerende og detaljerte art. Det er med sanger som Destroyer, Transformer og Confidence, som ernærer seg både av sorgen etter Reimer, samt har røtter til den tidligere sprø og lekne siden av The Dodos, at de er på topp. Stranger blir en personlig favoritt, med dens årvåkne utholdenhet, den skiller seg ut og blir noe annet enn ”myk rock med dominerende elektrisk gitar”.
Det er en slags utholdenhet ved albumet som vokser seg sterkere, for selv om sangene ikke er like, så holder sangene seg lignende i intensitet. Det er et album med svulstige trommer og mye rytme. The Dodos er kanskje ikke et band som er kjent for fengende vokalbaserte melodier eller catchy refreng, men er et band som fokuserer på dybde i hver enkelt tekstlinje og note. Albumet er likevel rikt på melodibaserte og emosjonelle vokaler, samt dynamiske elgitarer. Det er mer fokus på gitarmelodier, bygning basert på rytmiske retninger. Det dabber av mot midten av albumet, men tar seg inn igjen mot slutten med låter som Death, og den vakre perlen av en låt, The Ocean.
I år er de tilbake med Carrier, et album som igjen bryter med de merkelapper som er blitt gitt bandet. Den mest merkbare forskjellen er at de nå utelukkende spiller med elektrisk gitar – hele dette albumet er en hyllest til deres nylig avdøde turnégitarist Christopher Reimer. For sorgen merkes, men selv med dens dystre lyrikk og tunge gitarer er det klart at Carrier er et album som ikke nødvendigvis kun sørger, men som også feirer.
Carrier skiller seg ut fra The Dodos tidligere verk på alle mulige måter – der de før mestret kunsten å skrive om hvor miserable de følte seg på en minimalistisk måte, med febrilske trommer som satte i gang hele nervesystemet, er sangene i Carrier utholdende, modne, og faller til tider litt mer mot noe gjentagende, litt for stramt. Bandets nye tilnærming til sine gamle ferdigheter gir til tider gode låter med et skarpt lydbilde.
What is a song? What is love?” synger en oppriktig Meric i åpningslåten Transformer. En sang som hever seg på grunn av sin ærlige, sugerende og detaljerte art. Det er med sanger som Destroyer, Transformer og Confidence, som ernærer seg både av sorgen etter Reimer, samt har røtter til den tidligere sprø og lekne siden av The Dodos, at de er på topp. Stranger blir en personlig favoritt, med dens årvåkne utholdenhet, den skiller seg ut og blir noe annet enn ”myk rock med dominerende elektrisk gitar”.
Det er en slags utholdenhet ved albumet som vokser seg sterkere, for selv om sangene ikke er like, så holder sangene seg lignende i intensitet. Det er et album med svulstige trommer og mye rytme. The Dodos er kanskje ikke et band som er kjent for fengende vokalbaserte melodier eller catchy refreng, men er et band som fokuserer på dybde i hver enkelt tekstlinje og note. Albumet er likevel rikt på melodibaserte og emosjonelle vokaler, samt dynamiske elgitarer. Det er mer fokus på gitarmelodier, bygning basert på rytmiske retninger. Det dabber av mot midten av albumet, men tar seg inn igjen mot slutten med låter som Death, og den vakre perlen av en låt, The Ocean.
FLERE ANMELDELSER
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>
Sivert Høyem - On An Island
Nordlys i lydformat. For å oppleve nordlys må man være tålmodig og i riktige omgivelser. Med det som premiss er Sivert Høyem ikonisk. >>