Produsentene Mats Lie Skåre og Thomas Eriksen er profesjonelle til fingertuppene. Det er dermed ikke rart at produksjonen er ypperlig og delikat utført, men kanskje mer overraskende at den er såpass tilbaketrukken. Det er kun på et fåtall av låtene det instrumentale gjør noe særlig ut av seg, med unntak av å legge seg som et mykt teppe i bakgrunnen. Slikt skaper mer rom for hovedpersonen til å tre frem, noe han i stor grad gjør med sin sterke falsettostemme. Men det setter samtidig et større press på låtene som må stå på egne ben, uten mulighet til å falle tilbake på en bærende beat. Sistnevnte punkt er dessverre hvor Trvls viser seg å være for svak.
Platen begynner tamt, men tar seg fort opp med sporet som nylig ble sluppet til radiokanalene, Tear Me Up. På denne låten fungerer den myke produksjonen perfekt på en låt som tar noen gjennomlyttinger å komme inn i, før den setter seg på hjernen og klamrer seg fast. Denne følges opp med låten alle kjenner til, Out Of Yourself, en ekte hit og et spor som helt fortjent satt Truls på kartet over lovende artister. At dette er albumets beste spor gjør ingen verdens ting, det ville den vært på mang en god skive. Det som er langt verre er at ingen av låtene som kommer etter er i nærheten, hverken stil- eller kvalitetsmessig.
Resten av Trvls føles nemlig mer som en smørje av downtempo-låter som ikke helt kvalifiserer til R&B-stempelet, med mindre vi snakker MGP-versjonen av sjangeren. Nevnte Tear Me Up og den velkjente The Next er gode eksempler på hva Truls serverer oss, men der disse låtene har en x-faktor som gjør dem interessante, mangler minst fem av de resterende sporene slike kvaliteter. Resultatet blir at en overveldene brorpart av platen består av svakere kopier av singlene, der versene glir forbi uten å sette igjen spor, før refrenget slår inn med falsettvokal som enten går opp-opp-opp (Another Pitch, The Next) eller ned-ned-ned (In This Room, Trvls). Joda, melodiene er flotte de og platen vil jo ikke skremme vekk noen – faktisk er det kun på interluden #6 og teksten til påfølgende The Dream det blir kleint – men skulle ikke dette symbolisere en reise? En sjangeroverskridelse som skulle utfordre og være spennende?
Forventningene ble kanskje satt urealistisk høyt, og det er ikke rettferdig å dømme Truls sin solodebut ut ifra hva man skulle ønske at den var. Det er nemlig ikke til å komme bort ifra at dette er en fin plate som inneholder tre meget sterke låter, et par andre høydepunkter (Princess er verdt å merke seg), og ellers en rekke pent produserte låter du trygt kan sette på i nesten hvilken som helst sammenheng. På den andre siden, det er vanskelig å si at det er en god plate: Trvls er enkelt og greit en fint produsert popskive som gjør altfor lite ut av seg. Selv etter mange runder på spilleren blir man sittende og lure; Var det virkelig alt?
