Nå er guttene tilbake med et splitter nytt album, Too Weird To Live, Too Rare To Die!. Her har de igjen tatt en liten U-sving i stil, borte er det den gitarbaserte rocken og det overdådige og dramatiske soundet fra Vices & Virtues, og isteden eksperimenteres det med elektronika, hip-hop og dance. Det hele begynner med singelen This Is Gospel; en eksplosiv låt som i stor grad fortsetter den røde tråden fra bandets grandiose forrige album, med en monoton intro som slår ut i fullt fyrverkeri. Det hele er mye mer moderne i soundet enn tidligere, med tung elektronika i bunn. Dette blir enda mer tydelig i låter som Vegas Lights, et meget vellykket steg inn i dette musikalske landskapet for bandet. De har beholdt de store klangene, men det hele er oppdatert og dansbart.
Urie er en meget god vokalist med et vanvittig spenn i stemmen, men får på grunn av begrensningene den nye stilen legger ikke utfoldet seg like mye på denne plata som på de forrige. Litt synd, da dette er et av bandets aller sterkeste kort. Noen av låtene får vi likevel høre hans høyere register, som på låta Nicotine som dessverre likevel blir mer hesblesende enn imponerende. Hesblesende er et nøkkelord på fler av låtene på skiva; singelen Miss Jackson - den første smakebiten fra albumet – er en forvirrende låt med så mange elementer at man nesten lurer litt på hva bandet tenkte da de laget den. Det høres mer ut som "storebrødrene" i Fall Out Boy, enn Panic! selv, og høres mer stressende ut enn ferdig. Den mangler helhet, selv om den i beste fall kan kalles catchy.
En av låtene som stikker seg mest ut på skiva er Girls/Girls/Boys, en temmelig dampende affære som også slår et slag for såkalte alternative seksualiteter gjennom tekstlinja "love is not a choice". Dette står i stor kontrast til når de på noen utgaver av den påfølgende låta, Casual Affair, med extended intro sampler teksten: "Looks innocent enough, doesn't it? But sometimes there are dangers involved that never meet the eye. No matter where you meet a stranger, be careful if they are too friendly". En uskyldig nok linje som matcher det moralske innholdet i låta, men som forvirrende nok er tatt fra en anti-homofili propagandafilm, "Boys Beware", fra 60-tallet. Hva som er tanken bak dette stuntet er ukjent, men kan tolkes på mange måter. Casual Affair kunne forøvrig også hatt potensialet til å være den vakreste poplåta på albumet, men er nesten helt ødelagt av autotune og eksperimentering. Synd for en låt med såpass sterk tekst, vakker melodi og til dels storslått arrangement.
En låt hvor eksperimenteringen derimot fungerer veldig godt er avslutningslåta The End Of All Things, som med sin nesten monotone fremtoning faktisk nyter godt av leken mellom klassisk akkompagnement og elektronisk stemme.
Too Weird To Live, Too Rare To Die! fremstår som et litt halvveis album, dratt mellom ønsket om å være moderne og edgy i uttrykket, og bandets bakgrunn innen gitarbasert rock. Resultatet er et album som ikke er noen av delene, og som veksler innom litt for mye litt for ofte og ingenting av det blir helt gjennomført. Det blir spennende å se hva som skjer på eventuelle fremtidige album, om de igjen vender seg tilbake til utgangspunktet, eller om de tar nye steg forover og sementerer denne nye retningen.
