Handen i fickan fast jag bryr mig starter med den noe uttrykksløse singelen, Sergels torg – noe som i og for seg gir et greit bilde på skiva som helhet. Det er, i det store og det hele, litt forglemmelig. Det føles nemlig som om Maggio følger den samme oppskriften hun har brukt opp til flere ganger, denne gangen uten samme hell. Noe med Handen i fickan... kjens som restene fra Satan i Gatan - og det burde ikke være nok for godeste Maggio.
Men når 32-åringen virkelig treffer, treffer hun godt også. Ta Hädenefter som eksempel. Med en fengende melodi og skremmende realistisk tekst viser hun hva hun virkelig er god for, i tro Maggio-ånd. Likevel når ikke skiva sitt absolutte høydepunkt før mot slutten, med Bas gillar hörn. Et såpass stort kvalitetsløft skal en lete lenge etter – og godt er det. Her får vi det slengt i trynet at det ikke var var Christian Waltz (produsent på Satan i Gatan) som satt på godlåtene, men hovedpersonen selv. Heldigvis.
Handen i fickan... byr på både hyggelig gjensyn og nye møter. Rockinspirerte Dallas minner om en yngre Maggio, à la Och vinnaren är..., mens I min bil gir uttrykk for at hovedpersonen tør å gå nye veier. Dette er på sett og vis gode låter, men de blir aldri høydepunkter. Sånn er det med resten av albumet også – det blir i og for seg aldri dårlig, men ei heller imponerende bra. Etter å ha lyttet til albumet en gang, er det ikke så altfor mye som frister til å høre igjennom en gang til – en følelse som kom ganske raskt med hennes tidligere utgivelser.
Med Handen i fickan... blir det spennende å se om alles store favorittsvenske klarer å holde på aktualiteten her til lands. Blir hun husket for det hun har gjort før, eller glemt for det hun har gjort nå? Det gjenstår å se.
