Numan fulgte opp suksessen - som selvtitulert soloartist - allerede samme år med The Pleasure Principle. På midten av 1980-tallet forsvant pioneren Numan i flokken av artister som fulgte hans musikalske fotspor. De siste åra har Numans historiske betydning i større grad blitt anerkjent. Splinter (Songs from a Broken Mind) gjør ikke skam på historien, men er heller ingen ny milepæl.
Plata minner veldig om den skandinaviske nittitallsynthen jeg hørte mye på, på slutten av forrige århundre, med skitne metalliske synther som dominerer et til tider pompøst lydbilde. Musikken ble godt dokumentert av det nordiske nisjemagasinet Prospective Music Magazine som eksisterte i et par år fra 1998 til begynnelsen av det påfølgende tiåret. En stor del av Numans nyeste låter ville passe godt inn i cden som fulgte med ved hvert nummer. Denne musikken var åpenbart inspirert av Numan, og femten år etter lager han altså ei plate som høres ut som de som prøvde å høres ut som ham.
Gary Numans elektroniske runddans er likevel ganske innbydende. Jeg liker godt I Am Dust, Here in the Black, The Calling og Love Hurt Bleed. Førstnevnte låt, som også åpner plata, handler om slutten: «We were pulled from our path of least resistance. And the songs we sang, what became of us?» Numan befinner seg fremdeles i et lyrisk mørke - kort og goth.
Jeg har alltid foretrukket enkelte av Numans etterfølgere(særlig Depeche Mode), som klarte å videreforedle den elektroniske musikken, og som satte melodien framfor lydbildet i sentrum.
Rollen som døråpner er nokså utakknemlig, det er de andre som ramler først over dørstokken og til festen innenfor.
