Moonface består for tida av Spencer Krug og et piano. I fjor hadde han med seg det finske bandet Siinai på Heartbreaking Bravery. Tidligere har Krug vært låtskriver og multiinstrumentalist i sju band, blant dem Sunset Rubdown og Wolf Parade. Siden 2002 har han stått bak minst et album årlig, flere av dem i årets album-klassen.

Julia With Blue Jeans On er Krugs siste bidrag til kritikertopplistene. Jeg var i utgangspunktet i tvil om jeg ville la meg rive med av en fyr som spiller piano. Min forrige tilsvarende erfaring var en middelaldrende mann som spilte svisker i en hotellbar i Trondheim. Dette er noe helt annet enn den nevnte sviskeprinsen, og det meste innen den upresise indie/alternative-sjangeren der Krug vanligvis hører hjemme. Pianoet og en storslått stemme skaper et helstøpt lydbilde. Sangene varierer i intensitet, de er stort sett harmoniske og har melodiøse parti som iblant dukker opp som uimotståelige overraskelser. Barbarian er en slik skattkiste av en låt. «But sometimes, sometimes, I’m a lamb upon your alter. I’m just a lamb when I recall. How I asked you, where you want to be buried. And you asked me, the name of the town where I was born,» synger Krug, før han tryller fram et magisk tema som nærmest gjør hele plata.

Everyone is Noah, Everyone is the Ark er en smart allusjon, men også livsvisdom, fra en relativt ung mann (Krug er født i 1977): «Everyone has found themselves, at the end of their rope. Looking up at the boat. Saying, I don’t know…I don’t know if I can call this home.” Vi er bare delvis herrer over egne liv, og lever i tilfeldighetenes vold: «Everyone is Noah, everyone is the ark. Everyone has to build themselves up, when heaven is cruel.»

November 2011 er en inderlig kjærlighetserklæring i ord og, mest av alt, sangprakt.

Bak den prosaiske albumtittelen ligger mer kjærlighetspoesi:

«As beautiful and simple as the sun.
Julia with blue jeans on.
Julia. As beautiful and simple as the sun.
Just Julia with blue jeans on.
I see you there at the bottom of the stairs.
Obliterating everything I’ve ever written down.
Was there any other way
That you could have been found?
Julia with blue jeans on.”

En gang i slutten av tenåra påstod jeg (skråsikkert og idiotisk) at piano ikke hører hjemme i rockemusikk. Nå er jeg omtrent dobbelt så gammel, og har for tida et favorittalbum som består av ti pianolåter laget av en canadier bosatt i Helsinki. Saksofonskepsisen er, inntil videre, fortsatt intakt.





Sjekk ut videoen til Barbarian - et videoopptak fra midten av 1980-tallet med en ung Spencer Krug: