Naturlig nok har dette gitt utslag i deler av soundet på Midlakes nye plate, Antiphon, der låtene har fått et litt mer prog-rock preg over seg, samt at trommeslager McKenzie Smith har kommet mer frem i lydbildet. Samtidig er det ganske tydelig at det er fortsatt er Midlake vi hører på, med temmelig saktegående, smådystre låter, tidvis ispedd sin gjentatte middelalderske / barokk-aktige stemning, og som det på sedvanligvis tar litt tid med å bli ordentlig kjent i.
Og selv om denne platen ikke innehar en umiddelbar favoritt, slik som Roscoe fra 2006-utgivelsen The Trials of Van Occupanther eller Acts of Man fra nevnte The Courage of Others, så vokser den ene godbiten etter den andre ut fra Antiphon, og savnet av tidligere vokalist Tim Smith blir bare mindre og mindre, for på akkurat den plassen gjør Eric Pulido en vel så god jobb som han. Faktisk tenkte jeg ikke engang over vokalist-endringen første gang jeg hørte jeg gjennom platen.
Med det i mente kan man dermed tørre seg frem med å si at Antiphon både er en videreføring av Midlakes sound, som vi har blitt så glad i, og at de prøver seg ut i litt nye retninger, og begge deler fungerer ypperlig for undertegnede. Skal man likevel sette fingeren på noe, så måtte det være avslutningen av platen, der de to-tre siste låtene ikke gir like mye som de resterende låtene, med, akkurat nå, de ypperlige låtene The Old And The Young og Aurora Gone i front. Samtidig spiller det svært liten rolle, totalt sett, for Antiphon står like fullt igjen som bandets sterkeste plate så langt i karrieren.
PS: Midlake spiller på Rockefeller lørdag 15. mars neste år.
Se videoen til tittellåten Antiphon.
Midlake på nett
