”Never change a winning team” er et motto som mange i vår tid sverger til, men på dette albumet viser Bjella at endring ofte kan være nødvendig for å ta nye steg i karrieren. De gode tekstene, den luftige og åpne produksjonen, og Bjellas betryggende stemme er fortsatt i sentrum, men større bruk av trommer og koring utvider Bjellas melankolske univers på en effektiv måte. Allerede på åpningssporet, en rå bygdeblues om forfall og undergang, er disse elementene tilstede, og Bjella legger her lista høyt og holder den der. Tekstene på sin side kan ved første gjennomlytting virke bekmørke og litt vel tunge, men tar man tiden til hjelp skinner den underfundige humoren snart i gjennom. For Bjella er en artist som har glimt i øyet og som strør rundt seg med flotte hverdagsskildringer som treffer en inn i hjerterota. Aller best er han når han i velkjent stil formidler fra sitt eget ståsted, som på den glimrende Melodisk sus og den mørke Rottu i hjarta, men albumet er faktisk så godt gjennomført at selv de svakere sporene Ubrukt liv og Helsing Judas ikke trekker helheten ned. Til tross for de mange musikalske endringene som kan belyses viser låter som Seperate sinn, Halde maska, og Modningsangst at Bjella fortsatt behersker visesang like godt som bluesrock, og dette ypperlige trekløveret blir fort stående som noe av det beste han har gjort i min bok.
Med Heim for å døy går Bjella nye veier og befester sin sterke posisjon i norsk musikkliv. Måten han makter å utvide sin horisont på uten å miste seg selv er uvurderlig for at hans tredje album lykkes, og når han i tillegg fortsetter å skrive noen av vår tids flotteste sanger er det ikke annet å gjøre enn å gratulere. En bauta er tilbake.
