Jeg har hørt mange beskrive London Grammar som Florence Welch og The xx sitt kjærlighetsbarn, og den beskrivelsen er ikke helt uten grunn. En ganske så downbeat, elektronisk sound til et mektig hav av vokaler; men på tross av alle ord som har blitt brukt til å beskrive Hannah Reids stemme – hypnotiserende, hjemsøkt – er ikke det dekkende for å beskrive måten stemmen hennes liksom smelter, for så å utvikle seg samtidig med sangen. Den skjøre, men samtidig sterke stemmen hennes har nærmest blitt kjennetegnet til gruppa.
Hannah Reids stemme virker å innholde alle følelser et smertefult brudd kan inneholde – for hva er If You Wait om ikke en lang kjærlighetsserklæring til en som har forlatt deg? De melankolske tonene, den ambiente følelsen, samt den like gjennkjennelige klassiske følelsen albumet gir, får London Grammar alene til å skille seg ut fra mengden.
Jeg kan ikke unngå å sammenligne If You Wait av London Grammar og If You Leave av Daughter ikke nødvendigvis bare på grunn av titlene, men også på grunn av konseptet. For begge albumene handler om å lengte; om å ha elsket, hvorpå å ha mistet, og i desperasjonen å ønske seg tilbake. Men der det var en kommunikasjon mellom vokalisten og elskede i Daughters If You Leave, så er det en klar ensomhet mellom Hannah Reid og den hun elsker, for hennes kjærlighet blir ikke gjengjeldt. Som i sangen Stay Awake, hvor linjen ”Stay Awake With Me/You Know I Can't Just Let You Be”, samt trommene som bare forsterker følelsen av ensomhet. Det er et hjerteknusende album å høre på, men herregud så bra!
Med alt som er verdt å nevne som godt, sanger som Interlude(Live), Nightcall og Wasting My Young Years – en sang som bygger seg opp av den samme dampen du forventer at den skal holde seg til, men som til lytterens forbauselse så trekkes ned – gjenstår det lite som kan trekke albumet ned, bortsett fra kanskje en mangel på variasjon i innhold – for når alt er blitt sagt, hva gjenstår, annet enn artistens trang til å gjenfortelle? Melodisk utfordrer ikke trioen seg selv på noen som helst måte, men det er også en variasjon de ikke nødvendigvis behøver.
Albumet gir en følelsen av å sitte i et åpent rom og være totalt oppslukt av det intetsigende – av værendringene utenfor vinduet, av støv som faller fra hyller. Konge!
London Grammar på musikknyheter
London Grammars hjemmeside
