Hovering Orville fra Jæren var tidligere enmannsprosjektet til Birger Bekkeheien. På den andre plata har de blitt en trio, og bandet uttaler på hjemmesida at «Det er nå rock, men likevel noe mer enn bare det. Bandet leverer et intenst lydbilde som helt klart er mer mørkt enn lyst. Dette betyr ikke at musikken er melankolsk og trist. Tung og tydelig passer bedre.» Dermed ble den gamle frasen om at å skrive om musikk er som å danse om arkitektur, nok en gang bekreftet.

Hovering Orville høres kjent ut, jeg har hørt det før, uten å ha hørt dem før. De gode låtene minner litt om Radiohead anno Pablo Honey (1993), men innimellom får jeg assosiasjoner til Placebo, Coldplay og Live (jeg likte dem for tjue år siden, men så begynte alle andre å like dem). Forskjellen mellom de tre siste referansene er ikke så stor. Alle dukket opp i kjølvannet av alternativrockens kommersielle gjennombrudd, og samtlige havnet på feil side av indie-puristenes kulhetsskala. De mestret formen, uten å levere nye nytt innhold, men har likevel enkelte låter med smittende melodier og godt driv. Hovering Orvilles Hello Hollow befinner seg i dette lyd-landskapet, i spennet mellom fengende og forutsigbar 90-tallsrock.

Åpningslåtene Der Hund og They Don’t Hold A Place for You er en treffende oppsummering av hele plata: drivende vers blir avløst av tamme refreng, før låta etter hvert glir inn i et fint avslutningsparti. Plata vekselvis engasjerer og kjeder meg.

Låtmaterialet er likevel mer solid enn svakt. Orbit/Nostalgia varierer fint mellom rolige og raskere partier, mellom støy og harmoni, og har dessuten et tøft taktskifte i midten.

This Ain’t No Place You Leave er platas musikalske høydepunkt. De akustiske gitarpartiene i og rundt refrenget bryter fint med monotonien i verset. Dette skaper en god dynamikk.
Lungs er det roligste sporet, som hviler godt på en fin melodi.

Tale avslutter plata med et godt instrumentalparti som ligger oppå en amerikansk nyhetsoppleser-stemme. Grepet er utslitt, men sitter fortsatt så lenge melodien holder mål.

Det er ikke så vanskelig å tolke tekstene til Bekkeheien. Her betraktes verden fra en utenforståendes perspektiv, og protagonisten ser ikke ut til å trives særlig godt i andres, eller i eget selskap. Håpløsheten er iblant ganske treffende beskrevet som i nevnte This Ain’t No Place You Leave:

«Susie she always peeked through the keyhole
Before she entered her home
But tonight she couldn’t tell what she was seeing
Was he dancing or dangling?
She couldn’t tell”

Tekstene preges tidvis av språklige klisjéer, uttrykk som har blitt brukt så mye i den angloamerikanske populærkulturen at de framstår som meningstomme fraser. Som dette: But if I ever try, you’ll have to forgive and forget, I’m not running away (…)» (fra Pale Horse) , og dette: “you cast no shadow - it should send shivers down your spine” (fra You Cast No Shadow). Dette illustrerer godt problemet med å uttrykke seg på et annet språk enn morsmålet. Du må kjenne språket for å kunne tøye dets rammer og dermed uttrykke noe nytt. Denne utfordringen er slett ikke unik for Bekkeheien. Jeg vil påstå, uten at jeg har kan legge noen omfattende analyse til grunn, at de beste norske poptekstene er skrevet på norsk.

Dagen før forrige ukes spelemannsprisutdeling i Stavanger, ble det satt opp en rekke konserter med lokale og andre mer kjente norske band, på de fleste av byens konsertscener. Jeg så Hovering Orville i denne forbindelsen, og synes de klarte seg vel så bra som mange andre med større nasjonale og til og med internasjonale navn.

Denne anmeldelsen ble ganske lang, men konklusjonen er kort og jærsk: Hello Hollow e kje så verst. Og nå skal anmelderen danse om arkitektur.