Highasakite
Silent Treatment
Dette er lyden av gull
To år har gått siden Highasakite slapp den over gjennomsnittlig kritikerroste debuten All That Floats Will Rain. Etter Since Last Wednesday-slippet i september ble ikke akkurat forventningene til oppfølgeren mindre. Høye forventninger til tross, Highasakite er på ingen måte preget, hvert fall ikke i negativ forstand. Deres andre album oser av kvalitet.
«Det vanskelige andrealbumet» er altså utgangspunktet for Silent Treatment, og snakk om å leve opp til forventningene. Allerede fra første sekund drar Highasakite med seg lytteren inn i sitt svevende univers, hvilket utvikler seg til å bli et fem minutter langt eventyr. Nydelige Lover, Where Do You Love er som tatt rett ut av avslutningssekvensen i en film, og med sin særegne vokal balanserer Ingrid Helene Håvik utmerket mellom kraftfull og skjør. Det tyder på en viss dose selvtillit når dette er låta som åpner det hele, men det er med rette når de presterer på denne måten. Dette er et landskap bandet trives i, og de har absolutt klart å videreutvikle potensialet blant annet The Heron fra den forrige plata hadde.
Videre kommer Since Last Wednesday, og allerede på albumets andre spor viser de hvilket musikalsk repertoar de besitter. Singelen, som har herjet hitlistene i månedsvis, er en fantastisk indiepoplåt, der de etter hvert velkjente trommene og den fine vokalen danner en perfekt harmoni. Det er ikke den eneste radiohiten blant albumets ti spor, også Leaving No Traces låter umiddelbart som en fremtidig gjenganger på så vel norsk som utenlandske radiolister. Lydbildet er grandiost, hvilket skaper et vellåtende samspill med Håviks kraftige røst. I tillegg består låta av et refreng det er vanskelig ikke å la seg fenge av. Disse mer «kommersielle» låtene på Silent Treatment er en forlengelse av førsteplatas hiter, deriblant Indian Summer og Son of a Bitch. Nå er lydbildene større, og vokalen skinner enda litt mer enn før.
Når bandet vil tilbake til drømmeuniverset, er nedstrippede Hiroshima en inngangsbillett det er vanskelig å takke nei til. Lydbildet er stort, tidvis sakralt, og den vakre vokalen gir det hele, som så mange ganger før, en ekstra dimensjon. De seks minuttene sangen strekker seg over føles ikke et sekund for langt, derimot perfekt konsentrert. Albumets andre seksminutter er majestetiske I, The Hand Grenade, nok en sfærisk låt der man dras inn i kvintettens egne lille verden, anført av Trond Bersus stødige trommer. Også velarrangerte Science & Blood Tests er i den samme gaten. Håviks magiske vokal stråler, og viser igjen at hun makter å bevege seg på et bredt, vokalt spekter. Det er en fascinerende nerve gjennom hele sangen, og dette er absolutt en verdig avslutning på plata.
Highasakite opererer i et røft tekstunivers, og det er langt fra idyll som preger låtskriver Håviks kunstneriske fantasi. Silent Treatment er mørk og dyster, faktisk hakket mer enn All That Floats Will Rain, og det er tingene som foregår i det skjulte som bandet nå prøver å gi et musikalsk ansikt. Highasakite fortjener honnør for den utviklingen de har hatt. De svever ikke videre på mojoen fra debutplata, men har derimot tatt det et steg videre. Variasjon er et nøkkelord for bandet, og spesielt for dette albumet. Her finnes alt fra synth-preget pop og perfeksjonert slagverk, til storslåtte musikalske landskap og vokale mesterverk. Iran er et eksempel på at variasjonen nesten kan bli for mye av det gode. Her er vokalen tidvis noe slitsom, men Highasakite er uredde som tør å prøve, og det er ikke alle forunt å ha den egenskapen. Ikke bare tør de, men de kommer også godt av det. Bersus trommer er igjen toneangivende, og det dynamiske lydbildet fungerer godt.
Det er ikke tvil om at Silent Treatment er en eksepsjonell plate, nei, det er faktisk ikke umulig at dette blir en av årets beste når musikkåret oppsummeres i desember. Highasakite har hvert fall klart kunststykket å toppe den imponerende debuten, hvilket sier en hel del. Ingen av de ti sporene er overflødige, platas komposisjon er svært god. Signaturstemmen til Ingrid Helene Håvik er bedre enn noen gang, og lydbildene de andre i bandet snekrer sammen er både større og bedre enn sist. Det er bare å applaudere, for dette er rett og slett klasse.
Albumet slippes 3. februar.
«Det vanskelige andrealbumet» er altså utgangspunktet for Silent Treatment, og snakk om å leve opp til forventningene. Allerede fra første sekund drar Highasakite med seg lytteren inn i sitt svevende univers, hvilket utvikler seg til å bli et fem minutter langt eventyr. Nydelige Lover, Where Do You Love er som tatt rett ut av avslutningssekvensen i en film, og med sin særegne vokal balanserer Ingrid Helene Håvik utmerket mellom kraftfull og skjør. Det tyder på en viss dose selvtillit når dette er låta som åpner det hele, men det er med rette når de presterer på denne måten. Dette er et landskap bandet trives i, og de har absolutt klart å videreutvikle potensialet blant annet The Heron fra den forrige plata hadde.
Videre kommer Since Last Wednesday, og allerede på albumets andre spor viser de hvilket musikalsk repertoar de besitter. Singelen, som har herjet hitlistene i månedsvis, er en fantastisk indiepoplåt, der de etter hvert velkjente trommene og den fine vokalen danner en perfekt harmoni. Det er ikke den eneste radiohiten blant albumets ti spor, også Leaving No Traces låter umiddelbart som en fremtidig gjenganger på så vel norsk som utenlandske radiolister. Lydbildet er grandiost, hvilket skaper et vellåtende samspill med Håviks kraftige røst. I tillegg består låta av et refreng det er vanskelig ikke å la seg fenge av. Disse mer «kommersielle» låtene på Silent Treatment er en forlengelse av førsteplatas hiter, deriblant Indian Summer og Son of a Bitch. Nå er lydbildene større, og vokalen skinner enda litt mer enn før.
Når bandet vil tilbake til drømmeuniverset, er nedstrippede Hiroshima en inngangsbillett det er vanskelig å takke nei til. Lydbildet er stort, tidvis sakralt, og den vakre vokalen gir det hele, som så mange ganger før, en ekstra dimensjon. De seks minuttene sangen strekker seg over føles ikke et sekund for langt, derimot perfekt konsentrert. Albumets andre seksminutter er majestetiske I, The Hand Grenade, nok en sfærisk låt der man dras inn i kvintettens egne lille verden, anført av Trond Bersus stødige trommer. Også velarrangerte Science & Blood Tests er i den samme gaten. Håviks magiske vokal stråler, og viser igjen at hun makter å bevege seg på et bredt, vokalt spekter. Det er en fascinerende nerve gjennom hele sangen, og dette er absolutt en verdig avslutning på plata.
Highasakite opererer i et røft tekstunivers, og det er langt fra idyll som preger låtskriver Håviks kunstneriske fantasi. Silent Treatment er mørk og dyster, faktisk hakket mer enn All That Floats Will Rain, og det er tingene som foregår i det skjulte som bandet nå prøver å gi et musikalsk ansikt. Highasakite fortjener honnør for den utviklingen de har hatt. De svever ikke videre på mojoen fra debutplata, men har derimot tatt det et steg videre. Variasjon er et nøkkelord for bandet, og spesielt for dette albumet. Her finnes alt fra synth-preget pop og perfeksjonert slagverk, til storslåtte musikalske landskap og vokale mesterverk. Iran er et eksempel på at variasjonen nesten kan bli for mye av det gode. Her er vokalen tidvis noe slitsom, men Highasakite er uredde som tør å prøve, og det er ikke alle forunt å ha den egenskapen. Ikke bare tør de, men de kommer også godt av det. Bersus trommer er igjen toneangivende, og det dynamiske lydbildet fungerer godt.
Det er ikke tvil om at Silent Treatment er en eksepsjonell plate, nei, det er faktisk ikke umulig at dette blir en av årets beste når musikkåret oppsummeres i desember. Highasakite har hvert fall klart kunststykket å toppe den imponerende debuten, hvilket sier en hel del. Ingen av de ti sporene er overflødige, platas komposisjon er svært god. Signaturstemmen til Ingrid Helene Håvik er bedre enn noen gang, og lydbildene de andre i bandet snekrer sammen er både større og bedre enn sist. Det er bare å applaudere, for dette er rett og slett klasse.
Albumet slippes 3. februar.
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>