Låtskriver (og frontfigur) Jack Steadman har funnet inspirasjon til dette albumet under reiser gjennom blant annet India, Japan og Tyrkia – og det har satt sine spor. Mangfold er et ord som fint karakteriserer denne plata. Funky Overdone åpner ballet, og det på elegant vis. Et lekent lydbilde, med indiske strengeinstrumenter på den ene siden, og en folkelig kubjelle på den andre. Sammen med Steadmans falsett-vokal blir det hele til en musikalsk dannelsesreise. Videre følger It’s Alright Now, en mer nøktern indielåt. Men også her er lydbildet tilført det lille ekstra, det er kun snakk om en liten vri, som samtidig føles det helt essensiell. Det er skarp og vellåtende perkusjon som hever låta fra det ordinære.
Det er ikke tvil om at dette er Bombay Bicycle Club fra en mer eksperimenterende side enn tidligere, nei, her er faktisk ingen av de ti sporene like. På én måte er akkurat det albumets styrke, men på en annen måte er det også albumets damoklessverd. Home By Now og Eyes Off You står som hvert sitt eksempel. Bandet lykkes ikke med Eyes Off You, som dessverre blir veik og kjedelig. Også So Long, See You Tomorrow er litt for nedstrippet for sitt eget (og bandets) beste, og den svevende melankolien føles passe malplassert.
Bombay Bicycle Club er best når lydene er mange, og farten høy. Home By Now er på sin side et resultat av vellykket eksperimentering. Det introduseres med en R&B-lignende åpning, og fortsetter videre med en melodiøs elektronika, der samspillet mellom vokalist Steadman og gjestevokalist Lucy Rose danner en fin harmoni. En låt som i enda større grad bryter med konvensjonell indiepop er bollywoodske Feel. Her er både eksotiske instrumenter og folkelig klapping, og sammen med en eterisk sound er dette en låt med overraskende høy groovefaktor.
De britiske indiegutta viser også at de fortsatt kan lage radiovennlig indiepop. Carry Me er fartsfull, elektronisk og kul, men det blir litt mye av det gode, og den blir litt i overkant energisk. Luna er på sin side albumets høydepunkt. Dette er Bombay Bicycle Club i mer kjent stil, og her er de i sitt ess. Gjennom hele den tre minutter lange låta gjør en marimba-lignende bakgrunnssound det hele fullkomment. Selv om dette er et album proppet med variasjon, er det som nevnt noen låter som skiller seg ut i en viss negativ forstand. Her er det også låter som ikke utpreger seg i det hele tatt. Det nevnte tittelsporet (med unntak av det siste minuttet) og Whenever, Wherever føyer seg i denne rekken, en rekke med låter som ikke fester seg, men som forblir grå, musikalske mus. De blir litt matte, og overskygges ganske markant av albumets sterke låter.
Det var nok deres tredje plate, A Different Kind of Fix, som fikk en del nordmenn til å spisse ørene. Det spørs derimot om dette albumet fremkaller flere spissede, norske ører. Stilen er mer innsnevret enn tidligere, og ikke like ”tilgjengelig”. Samtidig er det godt å høre at bandet utvikler seg, og evner å leke med sjangrene. For det er ikke tvil om at Bombay Bicycle Club har utvidet sin musikalske horisont. De fire sykkelguttene har ikke skapt noen revolusjon, men So Long, See You Tomorrow vitner likevel om et band som tør å gå sine egne veier – og også lykkes.
