Singer-songwriter Angel Olsen fra Missouri har kommet seg langt siden tiden hun gnålte i ført pyjamas for bandet The Babblers. I mellomtiden har hun blant annet turnért med Bonnie «Prince» Billy, og rukket å bli et hett navn i bransjen. Debuten Half Way Home var ektefølt og ofte instrumentalt enkel, der hun kunne sitte med mikrofon og kassegitar som verktøy og forkynne vakre toner. Spor av dette høres på hennes andrealbum Burn Your Fire For No Witness, men denne gangen er det en hel del annet som også skjer.

Albumet åpner slik man gjerne skulle forventet dersom man har omfavnet forrige album for alt det er verdt. Lyrikken til Angel Olsen er sår og ærlig, og det er bare henne og gitaren som klimpres på i Unfucktheworld. Så skjer det noe nytt, et friskt pust. På Forgiven/Forgotten er det nesten som om medlemmer fra Best Coast har stelt seg ved siden av henne der hun sitter. En selvsikker beat og fuzzy gitarer er det som skiller dette albumet fra det forrige, og det er også Olsens måte å utvikle seg videre som artist. Stilforvandlingen fra første til andre låt er betydelig. Føles det riktig? Definitivt!

Hi-Five har en fot i begge verdener. Den akustiske gitaren har blitt skitnere, og vokalmessig crooner Olsen som en ung, kvinnelig Roy Orbison. Indiepopen har blitt til indierock. På White Fire drar hun lytteren med ned til havdypet på det som er platas lengste og dystreste låt. Det er mye vakker tomhet som rommer denne sangen, med ånden til Leonard Cohen som resonerer fra begynnelse til slutt. White Fire sitt uttrykk er både hjemsøkende og svært stemningsfullt.



Sammen med Unfucktheworld og White Fire er Enemy de mest naturlige etterfølgerne til materialet på Half Way Home. Sistnevnte låt er også albumets aller beste. Hele Burn Your Fire For No Witness vitner om hvor versatil Angel Olsen er, men også at det enkle er ofte det beste. Her er det ingen romklang eller andre effekter, grumsete elektriske gitarer eller bælmende basstrommer. Hun er naken, kun iført kassegitaren, én mikrofon, poesien og stemmen. Noe mer kunne fort blitt for mye, unødvendig og ødeleggende.

High & Wild er kul nok. Den minner om en litt tregere og mindre rå versjon av Forgiven/Forgotten, spesielt i begynnelsen da begge låtene starter med samme akkord, dog trasker de i ulikt tempo. Lights Out sakker ned farten ytterligere og gir oss en mer moderne vri igjen på hennes tidligere materiale. Refrenget skiller seg fra det forventede og gjør låten mer spennende. Jevnt over er dette et eksempel på hvor godt hun kan gjøre seg med det lille ekstra, hvis man sammenligner med Enemy. Dette resulterer i nok et høydepunkt i denne omgang.

Dance Slow Decades gjør som navnet tilsier; den byr opp til sakte vals på godt vis. Stars er en av platas mer melankolske der man kanskje kan trekke paralleller til bransjekollegaer som St. Vincent eller Anna Calvi, og det samme gjelder oppfølgende Iota som progresserer noe fra gammel til ny stil. Platens outro er Windows som bare er pur. Ren vokal, ren gitar, rent alt. Subtile trommer som bygger seg opp, men som ikke ødelegger dens salige mykhet. I det hele tatt blir låta mer håndfast av det rytmiske elementet.

Angel Olsens andre fullengder overbeviser. Hun viser modenhet og evne til å utvikle seg videre fra førsteplata. Det hadde vært lett for henne å holde seg på samme bølgelengde som på Half Way Home, men hun viser her hvor dynamisk hun kan være, og hvor tøff hun er hvis hun våger. Burn Your Fire For No Witness vil kanskje være 2014s ærligste og modigste, søteste og mest voksne utgivelse. Dette er en florerende artist med talent av sjelden sort, som vet hvordan man formidler og rører den som hører med hva hun tør å dele i hver eneste låt. Burn Your Fire For No Witness har råhet, og en glødende skjønnhet, akkurat det man forventer av en sann engel.





Her framfører Angel Olsen fire låter fra hennes nye album: