Førstelåt Carissa setter presedens for mesteparten av albumet. Fra første stund river Kozelek ut hjertet sitt og legger det under en diger lupe slik at alle kan komme for en nærmere titt. Hele dette albumet består av personlige, personlige historier fra han sin side. I nesten alle låtene dør noen, både babyer og tenåringer, voksne og gamle. Naturlige og obskure årsaker. Carissa handler om kusinen hans, som ble gravid i en alder av 15 år, og Truck Driver forteller om onkelen hans som kastet en sprayboks i søpla. Den eksploderte, tente på huset hans og drepte ham. På bursdagen hans. Med koring som gir en viss Bon Iver-vibbe.
Det går fire låter før Kozelek griper fatt i resten av bandet og gir mer liv til plata med Dogs, en nødvendighet for å holde den musikalske delen av albumet spennende, og dette gjentar seg viktig nok i de fleste av sangene som kommer etter. En sang som handler om den første jenta Kozelek klinte med i en alder av fem år. Hun slo ham, og gjorde ham redd for blonde jenter resten av livet. Jim Wise fremføres på et pent og klingende Rhodes-piano, en fremførelse om en venn av faren i husarrest for å ha gitt konen sin aktiv dødshjelp. I etterkant prøvde han å begå selvmord, men pistolen låste seg, og gjorde at han feilet.
Kozelek forteller hva faren har betydd for hans egen utvikling gjennom livet i I Love My Dad, mens I Can’t Live Without My Mother’s Love er en like rørende og hjertefølt hyllest til hans mor, hans aller nærmeste venn. Benji sin aller lengste historie klokker inn på ti og et halvt minutt der han synger om hvordan Led Zepplins musikk talte til ham i I Watched the Film ‘The Song Remains The Same’ der lydbildet strekkes ut som en strikk, ikke helt ulikt det Bob Dylan har gjort flere ganger i sin karriere (for eksempel Desolation Row og Stuck Inside A Mobile With The Memphis Blues Again).
Platas kjipeste låt, Richard Ramirez Died of Natural Causes er nettop det for låtas instrumentelle sammensetning. Historien derimot omhandler en seriemorder- og voldektsmann som drepte 13 og torturerte mange flere. Micheline er en perle om en jente fra Kozeleks barndom. Så er det den avsluttende låta, som kunne vært et B-spor eller som om den er tatt fra et annet album, men ikke fordi den ikke er bra nok for å vire med på plata. Ben’s My Best Friend er en poplåt som skiller seg fra alle de andre låtene. Den klarer dog å innkorporere litt av alt, og har en saksofon som gjør at ved veis ende dras inn i samme univers som Destroyers glitrende Kaputt.
Benji er et album som ikke alltid funker uansett humør, og den krever litt tid av lytteren. Det er i mange tilfeller en lydbok tilsatt musikk som formidler brutale og dypt personlige historier. Hvis tekst er det du setter høyest på lista over hva du ser etter i en låt er dette nok allerede vinneren av årets album og unison hyllest i alle verdens musikkmedier i årene som kommer. Hvis du, som meg, ikke har lyrikken som høyeste prioritet er dette fortsatt et godt album som er overraskende variert til tross for hva den utgir seg for i begynnelsen. Men en får uansett en klump i halsen av Benji sitt hovedbudskap; den grenseløse verdien av disse menneskenes liv, og det tomrommet og mørket som vil være igjen når de forsvinner. Som historiebok er Benji et verk som ikke vil glemmes med det første, og ikke noe du fortærer i én porsjon.
