I begynnelsen slipper hun seg gradvis mer og mer løs med Rattlesnake. En låt som starter i en 8-bit verden, men i løpet av kort tid blomster som en polyfonisk ringetone. Klapperslangen rasler mer og mer, og Annie følger etter. Den gror og blir bare mer intens og fengende til de sammen biter seg fast i øret ditt med en enkel, effektiv gitarsolo. En glimrende start som leder fint videre til den ultracatchy førstesingelen Birth In Reverse der St. Vincent muntert synger om både søppel, dyr og onani.
Mykheten skrus på med den tredje smakebiten vi fikk av dette albumet. Prince Johnny minner kanskje mest om Surgeon fra hennes forrige bragd Strange Mercy. Det funket som en god variasjon i de tre låtene vi publikum ble teaset med. Digital Witness er den tøffeste, mest selvsikre av dem alle der hun messer om dystopien vi lever i, omringet av skjermer og alle slags andre medier til enhver tid. «What’s the point of even sleeping? If I can’t show it you can’t see me» synger hun. «People turn the TV on, it looks just like a window», observerer hun.
Huey Newton er pen i måten den starter, som soundtracket til en digital hverdag, men utvikler seg på lik linje som Rattlesnake. Den flekker tenner, og blir større og mer bluesaktig, som om det byttes til en ny låt midt i låta. Sånn sett kunne de kanskje vært delt, men samtidig; hvorfor ikke. Man kan ikke forvente det ordinære når man hører på St. Vincent. I Prefer Your Love, er et stykke svevende og drømmende musikk dedikert til hennes mor som var syk, men nå har blitt bedre. Den representerer noe av det samme som Strange Mercy fra forrige plate; dette er lett platas mest behagelige minutter.
Annie beveger seg videre til nye, brede og spennende lydbilder. Regret får opp humøret igjen, fullpakka av obskure, men kledelige lyder. På Bring Me Your Loves går hun tilbake i maskinmodus. Hun er kommanderende og elektrisk. Kompromissløs. Psychopath lyder ikke helt som navnet tilsier, men det er absolutt en god poplåt. «Call the 21st century, tell it do give us a break». Budskapet fra Digital Witness henger fremdeles med i Every Tear Disappears, og Severed Crossed Fingers er en elegant siste låt.
St. Vincent er ikke en del av saueflokken. Det er ikke mulig å sammenligne henne med noen andre enn kanskje David Byrne, men bare fordi de sammen hadde et prosjekt. Men Annie Clark høres ikke ut som noen andre enn seg selv, og framførelsen er dristig, spennende og følelsesfylt. Pretensiøs, arrogant og nådeløs. Bisarr. Vakker. Å oppkalle dette albumet etter seg selv kunne ikke vært mer passende, for hun får vist fram nøyaktig hvem hun er. Dette er St. Vincent. En helgen i det som tidvis kan være en døll musikkhverdag.
Se musikkvideoen til Digital Witness her:
Hør albumet på Spotify.
Hør albumet i WiMP.
