Den amerikanske kvartetten starter med Believer. Låta er en allsangvennlig, banjopreget, popifisert folklåt. En slik start lover godt for de kommende elleve låtene, men det viser seg etter hvert å bli med forhåpningene. Her er det mye som er helt på det jevne. Vokalist Barnetts energiske vokal er en hjørnesten ved dette Brooklyn-baserte bandet, det samme er Shelleys ivrige banjo. Banjoinnslagene kommer derimot over en særdeles lav sko, og det gjør at den mister litt av sin ”eksklusivitet”.
American Authors lager folkete bålmusikk helt etter indieboka. Kanskje for oppskriftsmessig? Hvert fall til tider. Det er lett å la seg fenge av en del av låtene, samtidig er det noe simpelt over det hele. Musikken inneholder elementer som minner om både Noah and the Whale, The Lumineers, Vampire Weekend og Imagine Dragons, og det føles på generelt grunnlag ut som om jeg har hørt en del av dette før. Ikke er det spesielt nyskapende, og dessverre er det en del middelhavsfarere på denne skiva. Trouble, Think About It, Home, for å nevne noen. De er glemt idet neste låt starter, og det er heller lite som skiller dem. Deler av albumet gir følelsen av at bandet går litt på autopilot. Også tekstene er relativt platte, med noen hederlige unntak naturligvis, og en naivitet og enkelthet skinner litt igjennom. Gutta her helt klart en del å gå på.
Best Day of My Life er på sin side et høydepunkt, og har også potensiale til å bli en skikkelig sound of summer. Det er umulig å høre låta uten å tenke på hvor skremmende lik den er Imagine Dragons’ It’s Time, men la oss ikke dvele ved det. Zac Barnetts vokal gjør ikke det ekstraordinære, men er absolutt tilfredsstillende. Ispedd James Adam Shelleys banjo blir det hele tre veldig trivelige minutter. Best Day of My Life er som skapt for enhver feelgood-film (utgjør faktisk en del av soundtracket til The Secret Life of Walter Mitty). Også FIFA-låta Hit It er en annen toneangivende låt. Sounden er mer rocka enn folkete, og det tilfører ikke bare skiva litt sårt tiltrengt variasjon, men viser seg også å være et av Oh, What a Lifes aller beste kort.
Som nevnt slapp bandet EP-en American Authors i fjor. Denne tolvsporsplata oppleves som den forrige EP + låter de skrapte sammen for å lage debutalbumet. Det er for så vidt akkurat det det er, men det er låtene fra EP-en som uten tvil er best, noe som tyder på at guttene kanskje har forhastet seg litt. Det som sikkert er, er hvert fall at EP-en skapte forventninger hos undertegnende, og disse har ikke bandet klart å imøtekomme. Dette er en helt ålreit debut, men det er en del uforløst over det hele. Oh, What a Life stiller seg i rekken av helt ordinære indieskiver.
