Fire år etter den selvtitulerte debuten returnerer duoen Broken Bells med albumet After The Disco, en god og altfor beskrivende tittel. Duoen består av de svært talentfulle James Mercer fra The Shins og Brian Burton også kjent som Danger Mouse. Med en vidstrakt melankoli og klassisk indie struktur, viser albumet lite annet enn nettopp talentet.


Albumet begynner med låten Perfect World, en romslig synth-basert låt. En låt, som i likhet med resten av albumet krever at duoen blir redefinert og hvor disco og indie rock blandes om til en egen sjanger. Ved flere anledninger, deriblant gjennom låta Holding On For Life, kan det føles som om Bee Gees er tilbake i en litt annen pakning. Og det finnes ingen grunn til å mislike det.

Sounden forblir 80-talls preget. Et polert og tilgjengelig 80-tall, der forskjellen er tilføyelsen av Danger Mouse sitt atmosfæriske og gjenkjennelige lydbilde. Albumet inneholder interessante ideer og melodier, men sangene blandes for mye inn i hverandre. Et problem er mangelen på høydepunkter eller et gjenkjennelig klimaks som gjør de minneverdige. Og dog sanger som Leave It Alone, Perfect World og After The Disco er gode låter, er det ikke stort annet jeg sitter igjen med, enn følelsen av å sitte fast i trafikk.

Ordet behagelig slår meg likevel ofte når jeg hører albumet. Jeg hørte noen beskrive det første Broken Bells-albumet som en leilighet full av IKEA-møbler. Med noen få unntak, følger After The Disco i samme fotspor som sin forgjenger. Det er en mer sentral beliggende leilighet, med nyere IKEA-møbler, og et par accesories fra en second-hand butikk. Innredningen er flott, men jeg kan ikke unngå å savne noe mer fra duoen. Til tross for at albumet ikke helt levde opp til forventningene, er det ikke tvil om at Broken Bells skaper god musikk, og det blir spennende å se hva som er å vente fra duoen fremover.


Broken Bells