Jeg har alltid store forventninger når Drive-By Truckers slipper et nytt album. Det er ikke mange band som klarer å få til en like vellykket blanding av skitten sørstatsrock, blues og alternativ country. I tillegg har de klart å opprettholde et jevnt, høyt nivå gjennom en lang karriere. De leverte tre mesterverk på rappen med Southern Rock Opera (2001), Decoration Day (2003) og The Dirty South (2004). På de to sistnevnte spilte Jason Isbell en viktig rolle. English Oceans er deres første studioalbum siden Go-Go Boots (2011) og er dessuten deres første album uten bassist Shonna Tucker, som forlot bandet samme år. Konsekvensen er at det nå er originalmedlemmene og collegekompisene Patterson Hood og Mike Cooley som skriver låtene.

Shit Shots Count er en klassisk Drive-By Truckers-låt, med grumsete Stones-gitarer og i kjent cocky stil. Albumet får med den en sterk åpning, som blir fulgt opp av When He’s Gone, også av sedvanlig høyt nivå. Pauline Hawkins er en annen knallåt, som er inspirert av Willy Vlautin (forfatter og frontfigur i en annen personlig favoritt, Richmond Fontaine) sin nye bok The Free. Men etter hvert som albumet utfolder seg, blir gitarene blir tonet ned og riffene mer raffinerte. Gitarlyden er et av de viktigste elementene i Drive-By Truckers, noe som gjør at bandet høres tammere ut når gitarene havner i bakgrunnen. Et annet viktig element ved låtene til Drive-By Truckers er tekstene som ofte omhandler hverdagsrealisme i sørstatene, hvor de balanserer hårfint mellom drøy humor og bunnløs sorg. Persongalleriet i mange av låtene kunne vært med som karakterer i True Detective. På English Oceans er ikke tekstene like skarpsindige og treffende slik som de pleier. Et unntak her er Hood sin When Walter Went Crazy, som er et av albumets høydepunkter. Det er også et tomrom med Tucker borte fra låtskriverteamet, som ikke blir fylt på English Oceans. Hun bidro med fantastisk vokal og noen flotte låter, som for eksempel Home Field Advantage fra Brighter Than Creation’s Dark (2008).

English Oceans er den svakeste platen siden A Blessing & A Curse (2006), som igjen ble etterfulgt av tre sterke album; Brighter Than Creation’s Dark, The Big To-Do (2010) og Go-Go Boots. Ettersom forrige formsvikt heldigvis viste seg å være kortvarig, vil det ikke være lurt å avskrive bandet denne gangen heller. Det vil nok komme flere flotte, skitne og gitartunge hverdagsskildringer fra sørstatene fremover.