Hørte man på kommersiell musikk gjennom 2000-tallets første halvdel var Pharrell Williams mest sannsynlig produsent, låtskriver, sanger eller en eller annen form for bidragsyter på en gode dose av hittene man kunne høre. Sammen med Chad Hugo som The Neptunes kan de ta mye av æren for Justin Timberlakes gjennombrudd som moden og sexy soloartist, med blant annet hiten Like I Love You. Med sommersangen Beautiful ble Snoop Dogg inntatt av allmenfolket, og ordene I’m a Slave 4 U trenger vel ikke noen videre utbrodering. Og dette er å nevne lite av hva Williams står bak. Av egne prosjekter kan fire album med det mer alternative skate-rock-bandet N.E.R.D og rapalbumet In My Mind fra 2006 nevnes. Pharrell Williams er altså ikke bare en fyr som opptrer i andres musikkvideoer.

Slik dukket han likevel opp igjen i fjor, da førtiåringen som nå ikke blir nevnt uten spekulasjoner om hva slags antialdringsmedisin han må ha oppfunnet på si, sang det altfor fengende refrenget på Daft Punks Get Lucky og medvirket på listesprenger Blurred Lines med Robin Thicke og T.I.. Uten at Pharrell egentlig var hovedaktør i noen av disse prosjektene, og selv om han nok hele tiden har hatt noen keyboardfingre med i spillet, ble 2013 et slags comeback-år for Pharrell Williams. Med lanseringen av singlen Happy fra animasjonsfilmen Despicable Me 2, var det ikke lenger noen tvil om den saken. Dermed ble han tilbudt en avtale med selskapet Columbia om å lage et soloalbum, noe som ifølge ham selv egentlig ikke lå i hans nære framtidsplaner. Men Columbia presset på, og slik hendte det at Pharrells andre soloalbum G I R L ble skapt.

Happy topper for tiden Billboards Hot 100 liste, og er inkludert på albumet hvor den nygifte Pharrell ønsker å lovprise kvinnene i sitt liv. Følgelig er dette også et svært lystbetont album. På Brand New er Justin Timberlake og Pharrell så glade at de bare ”hopper rundt i veska di”, som de selv formulerer det. Williams uttrykte i forbindelse med samarbeidet med Daft Punk at de ønsket å lage musikk inspirert av en tid hvor musikk skulle få en til å ”get into the groove”, for å formulere det slik vi på det norske språk ikke kan. Det virker som Pharrell forsøker å holde denne linjen på G I R L, og det ser jo også ut til å gå hånd i hånd med gjestekameraten Timberlakes nyeste prosjekter. Dansefremkallende strykemotiv, funk-inspirerte riff, bongotrommer og blåsere finner sted fra de første lydsporene som klare referanser til den gode groove-tiden. Generelt er Pharrell mindre minimalistisk her enn på gamle låter som Frontin’ og Angel, men det er fortsatt noe veldig gjenkjennelig over det hele. Litt for gjenkjennelig i grunn.

Gush er fengende i typisk Neptunes-stil, men refrenglinjen ”I light that ass on fire” gir meg heller inntrykk av svak fantasi, enn den fungerer som en snedig referanse til den faktisk Neptunes-produserte Light Your Ass On Fire med Busta Rhymes fra 2003. Hunter, It Girl, Gust Of Wind, og Lost Queen kunne vært noen av N.E.R.Ds mindre bemerkelsesverdige låter. Med dette er allerede halve albumets spor kategorisert som lite originale, og det stopper ikke med det. Come Get It Bae er som en pai fremstilt av samme á la Pharrell-spesial oppskrift som Blurred Lines, bare med Miley Cyrus tilsatt som ny ingrediens. Det er med andre ord lite nytt fra Williams her. Brorparten av låtene blir nærmest glemt før de er slutt, med unntak av Happy som et godt-vondt høydepunkt. Her har Pharrell lykkes med en soul-inspirert og fengende gladlåt som sitter stramt teknisk, men som er dosert med akkurat litt for mye sjarm til at man orker den i lengden. Albumets gjesteopptredener utgjør heller ikke stort for albumets helhet, selv om det skal sies at Alicia Keys løfter opp Know Who You Are med sitt bidrag på låten.

Her demonstrerer Pharrell Williams ikke først og fremst en enestående evne som soloartist, men heller sin stødighet som produsent. Selv om originaliteten er svak, er det lite å kritisere på lydbildet på G I R L. Og Williams har tydeligvis ikke hatt problemer med å sette sammen helt ok poplåter til det som ser ut til å ha vært en nå-eller-aldri-mulighet han ikke kunne motstå. Nettopp derfor hadde han demonstrert seg selv desto sterkere, om låtene faktisk var nyskapende. Dessverre bekrefter han bare at et album laget på grunnlag av en hype, sjeldent blir spennende. Mangelen på en ny visjon blir også bekreftet med oden til kvinner som albumtema, for soloartisten Pharrell har vel aldri sunget om annet enn damer.

Det er utgivelsen og låten Happy som bærer albumet G I R L på alle mulige måter. Dessverre er å være glad ikke alltid nok.