Perfect Pussy
Say Yes To Love
Sonic Youth er dødt. Betyr det at Perfect Pussy er de påtroppende kongene og dronningen av støypunken?
Prisen for årets korteste album? Ja, den går nok til hypebandet fra Syracause i New York: Perfect Pussy. Deres debutalbum Say Yes To Love klokker nemlig inn på skarve 23 minutter, komplett med ravende bråk, galskap, og shoegaze-melodier. Spørsmålet er jo da; er dette noe som er verdt å bruke tiden på?
Med Driver blir vi umiddelbart kastet inn i kvintettens verden. I stor grad er dette aggresiv, lo-fi punk-rock som skifter mellom kaos og total, stille støy. Den beste måten å beskrie Perfect Pussy på er at det er som om Alice Glass fra Crystal Castles hadde slått seg sammen med et aggresivt Sonic Youth i deres tidlige år (typ Confusion is Sex-eraen). Selv om det kanskje høres ganske fett ut, er det ikke alltid det. Som, for eksempel, Advance Upon the Real. En veldig intens låt på fem minutter som høres kul ut, men bruker over tre og et halvt minutt på stille støy. Ingenting. Tilgi meg hvis jeg ikke helt ser meningen bak dette, men hva er vitsen?
Den eneste singelen fra plata, Interference Fits, er også den eneste låta som kunne ha vært en singel. Den er rolig og kontrollert nok, uten å helt miste preget til bandet, og et glimrende eksempel på Sonic Youth-sounden de har forankret i sin egen greie. Det samme gjelder Dig, og det er egentlig disse låtene som viser Perfect Pussy sine sterkeste sider. Melodiøs punkcore (eller hva enn du vil kalle det), masse grums og støy, og feite, varierende og lynkjappe trommebeats.
Say Yes To Love viser mest av alt masse energi og vitalitet. Andrelåta Bells er gladkaos på enten sitt fineste eller styggeste, men det er noe ved som fanger. Det er det også på Big Stars, og kanskje aller mest refrenget. Så detter de liksom av igjen på Work, men tar seg opp igjen i løpet av låta… Dette er tendensen som løper gjennom hele plata: Et øyeblikk er det pen, kaotisk støyrock. Så kan man et annet øyeblikk lure på hva i all verden det er som skjer.
Perfect Pussy sin første plate (med lengden til en EP) er nok litt elsk eller hat. Hit eller dritt. Den har definitivt sine øyeblikk som er verdt litt oppmerksomhet, men det er også mye som kanskje ikke er det. Eller omvendt. Jeg vet ikke. Dette er nok et ideelt band å booke til et stappfult, svettedynka telt på Øyafestivalen. At dette er et band som tar seg ut bedre live er slettes ikke umulig. Say Yes To Love er et sted midt i mellom alt akkurat nå. For mens Perfect Pussy sier ja til kjærligheten, vet jeg ikke helt hva jeg skal si.
Hør i Spotify
Hør i WiMP
Med Driver blir vi umiddelbart kastet inn i kvintettens verden. I stor grad er dette aggresiv, lo-fi punk-rock som skifter mellom kaos og total, stille støy. Den beste måten å beskrie Perfect Pussy på er at det er som om Alice Glass fra Crystal Castles hadde slått seg sammen med et aggresivt Sonic Youth i deres tidlige år (typ Confusion is Sex-eraen). Selv om det kanskje høres ganske fett ut, er det ikke alltid det. Som, for eksempel, Advance Upon the Real. En veldig intens låt på fem minutter som høres kul ut, men bruker over tre og et halvt minutt på stille støy. Ingenting. Tilgi meg hvis jeg ikke helt ser meningen bak dette, men hva er vitsen?
Den eneste singelen fra plata, Interference Fits, er også den eneste låta som kunne ha vært en singel. Den er rolig og kontrollert nok, uten å helt miste preget til bandet, og et glimrende eksempel på Sonic Youth-sounden de har forankret i sin egen greie. Det samme gjelder Dig, og det er egentlig disse låtene som viser Perfect Pussy sine sterkeste sider. Melodiøs punkcore (eller hva enn du vil kalle det), masse grums og støy, og feite, varierende og lynkjappe trommebeats.
Say Yes To Love viser mest av alt masse energi og vitalitet. Andrelåta Bells er gladkaos på enten sitt fineste eller styggeste, men det er noe ved som fanger. Det er det også på Big Stars, og kanskje aller mest refrenget. Så detter de liksom av igjen på Work, men tar seg opp igjen i løpet av låta… Dette er tendensen som løper gjennom hele plata: Et øyeblikk er det pen, kaotisk støyrock. Så kan man et annet øyeblikk lure på hva i all verden det er som skjer.
Perfect Pussy sin første plate (med lengden til en EP) er nok litt elsk eller hat. Hit eller dritt. Den har definitivt sine øyeblikk som er verdt litt oppmerksomhet, men det er også mye som kanskje ikke er det. Eller omvendt. Jeg vet ikke. Dette er nok et ideelt band å booke til et stappfult, svettedynka telt på Øyafestivalen. At dette er et band som tar seg ut bedre live er slettes ikke umulig. Say Yes To Love er et sted midt i mellom alt akkurat nå. For mens Perfect Pussy sier ja til kjærligheten, vet jeg ikke helt hva jeg skal si.
Hør i Spotify
Hør i WiMP
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>