Garasjetrioen fra Cleveland er klare med nytt album, og de har hatt en vanskelig oppgave når de har måttet følge opp eminente Attack on Memory, som kanskje var en av de desidert beste platene som ble sluppet i 2012. Det har de gjort ved å ikke gi slipp på sitt særegne sound, selv om de har videreutviklet sin egen lyd. Sikkert både fordi de er blitt et enda bedre band, og at de har jobbet med en annen produsent enn på forrige plate.

Here and Nowhere Else er blitt en litt mer positiv plate, noe som i mine ører ikke nødvendigvis trenger å være noe kult. Og jeg bruker faktisk de to første låtene på å la meg overbevise på denne utgivelsen. Men så kommer noen virkelige juveler. De kommer jeg tilbake til.
På sin tredje fullengder gir Cloud Nothings lytteren en plate som er glad, men med harde og skarpe kanter. Dette var også helt bevisst, i følge vokalist og bandets grunnlegger, Dylan Baldi.

– Jeg var ganske fornøyd med alt rundt meg, så jeg laget bare ting som gjorde meg glad. Jeg hadde egentlig ingenting å være sint på, så innfallsvinkelen ble mer positiv og mindre fuck alt. Jeg bare satt og spilte til jeg fant noe jeg likte, fordi jeg endelig var i posisjon til å kunne gjøre det, forteller han selv.

Baldi benyttet hver eneste mulighet til å skrive låter, mens bandet var 18 måneder på veien i kjølvannet av Attack on Memory. Bare dager før de skulle i studio med superprodusent John Congleton, kunne han presentere de nye låtene til bandmedlemmene. Selv om han selv sier at platen er et produkt av å bare ha et par minutter her og der til låtskriving, er resultatet dønn solid. Og det er absolutt en plate med flere lag. Man kan høre en låt 20 ganger, og høre en ny ting nesten hver gang. Dette er et album som virkelig tydeliggjør Baldis potensiale, ikke bare som bandleder, men også som låtskriver, vokalist og gitarist.

Innledningsvis tenker jeg at dette tidvis har ett litt mer britisk sound, men etterhvert får jeg ganske gode og sterke Smashing Pumpkins-vibber. Jeg tipper at Baldi har hørt mye på Billy Corgan, for ofte bruker han de samme tonale droppene i slutten av setningene som Corgan ofte har gjort. Og raspheten i stemmen kan også minne om smashingvokalistens desperate vokal.
En ting som også slår meg, er at låtene på denne platen er kortere og mer direkte enn på forgjengeren. Men det er gjort på en smart og kløktig måte, slik at holdbarheten blir meget god. Dette låter fremdeles fett om 20 år.

Here and Nowhere Else er noiserock på sitt aller beste, og produksjonen gjør at man får den gode og deilige livefølelsen. Det høres ut som om hele platen er spilt inn i garasjen til unge Baldi. Albumet er fullt av herlig og ekte rock, og fremstår som et eneste stort høydepunkt. Som de definitive toppene, må jeg trekke frem Psychic Trauma og Just See Fear. Dette er begge låter som virkelig definerer Cloud Nothings, og som jeg faktisk vil karakterisere som musikalsk og kunstnerisk perfeksjon.

Enkelte mennesker er så talentfulle at det er helt latterlig. Dylan Baldi er en av de menneskene. I en alder av 22 år, har han nå skrevet og gitt ut sitt andre mesterverk, sammen med sitt fabelaktige bandprosjekt. Deres forrige album er blitt en klassiker. Det blir dette også.

Here and Nowhere Else slippes i Norge 1.april og Cloud Nothings turnerer i Europa i mai. De starter i Bergen og Oslo, 12. og 13.mai, så dersom du er i nærheten, bør du benytte muligheten.